Hverdagsgenialitet

Det er som regel i de sene nattetimer at jeg får de beste ideene. Av og til deler jeg dem med min trofaste partner in crime, fjellsamen Marte. I går kveld var vi i et spesielt genialt hjørne. Da vi begge for tiden er inne i en periode med ekstremt mye kjedsomhet og et ikke-eksisterende sosialt liv (som forresten overhode ikke er vår egen skyld, men har mer å gjøre med eksamenstid, jobb og kjærester på andre sida av jorda) har vi havnet i et mønster hvor mange av døgnets ledige timer går med til å sove. For at dette ikke skulle føles så trist begynte vi å snakke om fordelene med søvn (unngikk strategisk ulempene med for mye søvn), og dem var det jaggu nok av. Ikke bare får man mindre rynker, blir smartere, gladere og en lang rekke andre ting (ifølge siste nr av KK), men jeg og fjellsamen kan dokumentere at man blant annet sparer mye penger på ukonsumert mat. Dersom man for eksempel sover 16 av 24 timer i døgnet, noe som faktisk var tilfelle for min venn Marte her en dag, er det relativt lite tid og behov for mat, og om man gjør dette til sin daglige døgnrytme vil også behovet for dusjing og varmtvann reduseres kraftig. Det er jo grenser for hvor skitten man blir av å sove. Før man vet ordet av det er man sovende miljøaktivister som sparer millioner av kroner. Miljøaspektet er også mer utbredt enn som så, for den som sover synder ikke, kjører ikke bil, tar ikke fly og forårsaker generelt lite gassutslipp. Videre er vi begge tilhengere av radioprogrammet Radioresepsjonen (http://nrkp3.no/radioresepsjonen/), hvor vår favoritt Bjarte nylig uttalte at "hvis alle var hjemme å så på TV så ville det ikke vært noe krig". Det blir vel også relativt dårlig med krigføring hvis alle ligger hjemme og sover, kanskje med unntak av noen veldig sinte søvngjengere. På dette tidspunkt i vår oppdagelse innser vi at vi er på randen av en revolusjon, og tar oss i å undre over hvorfor ingen har tenkt på dette før. Det tryggeste vil nok være å underrette kongen om denne kommende revolusjonen, eller kanskje president Obama. Det vanker nok helt sikkert en fredspris i kjølvannet av en slik åpenbaring, så da kan det nok være greit å snakke med noen som har "been there, done that". Jeg mener, hvis Barrack får komme på Nobels merrittliste før han har tatt et eneste spadetak så kan vel vi også utmerke oss med det som helt åpenlyst er intet mindre enn et lite hverdagsmirakel. Jeg har alltid ment at jeg og Marte stiller i en helt egen klasse når det kommer til revolusjonerende resonnementer, men det var ikke før i går at jeg virkelig innså omfanget av hva vår hjernevirksomhet kan utrette. Vi vil gjerne oppfordre andre til å henge seg med på det som meget mulig er løsningen på problemet med global oppvarming. For øvrig har vi begge problemer med å forstå at vi ikke tidligere har fått anerkjennelse for vår genialitet. Folk burde kysse bakken hvor vi går. Det er foressten meget mulig at de gjør det, mens vi ligger hjemme og sover!
Det var jammen synd at vi måtte avslutte vår idemyldring, ironisk nok på grunn av behovet for mer søvn, for hvem vet hva slags uavdekkede sensasjoner som venter på oss.

"Over there"

Jeg var godt å vel 22 år da jeg for første gang satte mine ben i et fly. Dette høres kanskje litt trist ut, men jeg klagde aldri. Barndommen min bestod i hovedsak av bilferier til koselige campingplasser/badeland/shoppingparadis (i kronoligisk rekkefølge) rundt omkring i Skandinavia, og en og annen gårdsferie hos slektninger på Toten. I 2006 reiste jeg til London; min første flytur. Siden skulle det gå nesten tre år før jeg så måtte trosse, ikke flyskrekk, men flyPLASS-skrekk, for å reise til min kjære fjellsame Marte i vakre Haugesund. For ja, det er flyplassene jeg vegrer meg for mer en noe annet, så når jeg da i senere tid finner megselv hodestups forelsket i en amerikaner som, naturlig nok, bor i USA, måtte denne fobien tas ved roten.

Å reise til USA er ganske dyrt. Med Matts hjelp fant jeg visstnok et par rimelige tur/retur biletter, mot at jeg holdt ut ruten Bodø-Oslo-Frankfurt-Chigago-Minneapolis.

Rask faktaoppdatering:
"Frankfurt internasjonale lufthavn er Europas mest trafikkerte lufthavn regnet i godsmengde, og Europas nest største lufthavn etter antall reisende og utgjør under navnet Frankfurt-Flughafen en egen bydel i Frankfurt." (http://www.wikipedia.no/)

Akkurat ja! Her skal jeg, på det som praktisk talt kan beregnes som min første, virkelige flytur, mellomlande på Europas nest største flyplass? Min flyplassaversjon bunner i en unik evne til ikke å forstå hvor jeg skal gå og hva jeg skal gjøre der. Det tok lang tid før jeg fortsto hele konseptet me å sjekke inn, få boardingpass, finne gate, lese departure-tavler, lytte til viktige beskjeder over sprakende høytalere. De mest grunnleggende ting ved å reise, som andre mennesker har fått inn med morsmelka, har gått meg hus forbi i mange år, og vi vet jo alle at det er vanskelig å lære en gammel hund nye triks.

Flere fun facts:

"Chicago O'Hare Airport er USAs nest travleste flyplass. Over 70 millioner passasjerer reiste igjennom O'Hare i 2000. Flyplassen ligger 32 kilometer fra Chicago sentrum, og har i dag fire terminaler og seks rullebaner." (http://www.wikipedia.no/)

På folkemunne er O'hare den mest kaotiske og uoversiktlige flyplassen du kan komme over, som også er kjent for å rote bort bagasje. I tillegg skulle jeg her gjennom tollen, og hadde bare to timer på meg før flyet til Minneapolis skulle gå. Matt mente jeg lett, på en veltraffikert dag, kunne komme til å trenge to timer for å komme meg gjennom tollen, finne ut hvilken terminal jeg skulle til, komme meg dit og finne gate'n. Han gjorde sitt beste for å forberede mitt uerfarne reisesinn på alt som kunne gå galt eller ta ekstra tid, og skrev en laaang huskeliste jeg måtte memorere før jeg dro. Jaggu bra jeg ikke hadde noe å uroe meg for!

Da avreisedagen (19. Juni) endelig kom var jeg naturlig nok nervøs, men mest henrykt over at jeg skulle få se yndlingsamerikaneren min igjen. Bodø-Oslo burde jo gå knirkefritt, men sagt i ettertid var det kun på Gardermoen jeg egentlig sto i fare for å ikke komme meg på flyet. Det tok nemlig ulykksalig lang tid før jeg fikk bagasjen min, og da den endelig var i min besittelse igjen var jeg flink å stilte meg i feil kø for innsjekking. Lang historie kort; jeg fikk med nød å neppe sjekket inn bagasjen, og kom meg helberget på flyet til Frankfurt.

Frankfurt var ikke det minste avskrekkende. Der gikk alt som smurt, og jeg hadde all tid i verden til å slappe av og studere hysteriske familier på ferie (les: "people watching" er en av mine yndlingsaktiviteter.) Siden Gardermoen hadde forsikret meg om at bagasjen ville bli sendt helt til Minneapolis, kun avbrutt av tollinspeksjon i Chicago, trengte jeg ikke å bekymre meg for den på dette tidspunktet. Vel ombord i det enorme flyet som skulle være mitt tak over hodet de neste 9,5 timene på vei "over dammen" følte jeg roen synke og gleden øke ved tanken på at jeg "snart" var på riktig kontinent i hvert fall. Ettersom timene gikk og vi fikk mat, drikke (både med og uten alkohol) og jeg kunne velge mellom et relativt godt utvalg filmer, tenkte jeg med megselv at "hvis dette er den kjipeste delen av ferien så lover det virkelig godt for de neste to ukene". Skulle kanskje banka i bordet der ja. For jo nærmere vi kom Chicago, jo mer turbulent ble turen, og vi oppdaget etter hvert som turbulensen avtok at vi slett ikke var på tur ned til O'hare, men hadde snudd og var på vei til Detroit!

"I en omstridt analyse fra 2007, ble Detroit rangert som USAs farligste by foran St. Louis, Missouri og Los Angeles, og byen har i følge tall fra 2003 over fem ganger så mye drap som det nasjonale gjennomsnittet i USA." (http://www.wikipedia.no/)

Ok, la oss bremse litt. O'hare var altså stengt på grunn av en voldsom storm, og vi måtte dra til Detroit å vente på "grønt lys". Stormen var ganske omfattende og vi hadde ikke rent lite turbulens på vei ned. Siden barndommen har jeg vært "ørlite" plaget med reisesyke, noe jeg trodde jeg hadde lagt bak meg, men med nyvunnet angst over å ikke nå flyet til Minneapolis i kombinasjon med å bli behandles som et malingsspann i en malingsblander, havnet plutselig fly-middagen min i en blå papirpose uten mye forvarsel. Jeg satt mellom en veldig hyggelig forretningsmann fra Chicago og et enda hyggeligere, eldre ektepar på vei hjem fra ferie i Tyskland, og disse var til stor hjelp og støtte i all min elendighet. Vel nede i Detroit, som foressten også var ganske herjet av stormen fra Chicago, fikk vi ikke forlate flyet på grunn av tollen. Mannskapet kunne ikke fortelle oss noe om når vi ville komme til Chicago og hvem av oss som også ville komme oss derfra, eventuelt hvilke flyavganger som allerede var kansellert. Og værst av alt, jeg fikk ikke tak i stakkars Matt, som alene og intetanende ventet på meg i Minneapolis.

Etter en time i Detroit åpnet endelig flyplassen i Chicago. Like før vi lettet fikk jeg også tak i Matt, som bare hadde fått bruddstykker av mine hysteriske SMS'er og hadde revet seg i håret i en times tid. Etter en runde med avklaring og noen frustrerte utrop ble vi enige om at om jeg først kom meg til Chicago så skulle han alltids få meg til Minnesota, men tragedien var jo at om kun få timer skulle vi fly fra Minneapolis til Denver og videre til Rapid City for å møte resten av familien på langweekend i South Dakota. Her hadde jeg planlagt flere kreative måter å gjøre et godt førsteinntrykk på, alt forgjeves. Halvveis mellom Detroit og Chicago kommer det imidlertid en flyvert ruslende, som svaret på kreftgåten....eller noe annet som ville vært helt utroligbra! Han kunne fortelle meg at alle fly i Chicago var naturlig nok utsatt med flere timer, og de aller fleste kansellert - men ikke mitt!

Lang og dramatisk ferd gjennom Chicago O'hare, kort oppsummert: jeg sprang gjennom tollen og smilte mitt mest glitrende og minst terroristaktige smil til tollerne, sneik i køen blant forbanna amerikanere for å få boardingpasset mitt, dro begge hender ut av ledd mens jeg drasset kofferten til innsjekking, hylte vilt og uhemmet til stakkarslige flyplassansatte for å få veibeskrivelser og tok TRE tog for å komme til rett terminal. Derfra var det bare spring spring spring til gate'n og til alt overmål mått jeg VENTE på å få gå ombord i flyet.

I Minneapolis ventet mannen i mitt liv, og det ble en lykkeligere gjenforening enn jeg kunne forestilt meg. På dette tidspunktet var jeg så fornøyd og lettet at jeg ikke en gang brydde meg om at Chicago hadde rotet bort kofferten min. Jeg var hos Matt, og vi kom til å nå flyet til Denver, tross i at jeg hadde reist i 30 timer og bare kom til å få 2 timer søvn før vi måtte dra. Derfra og ut var ferien akkurat så fantastisk som jeg hadde håpet, og jeg fikk bagasjen min levert på hotellet i Rapid City på følgende dag. Pappa har alltid sagt at jeg ble født med sure føtter, men jeg mistenker også en god porsjon gullhår....der du vet:)

Høydepunkter i ferien: møte Matt, Mount Rushmore, prisnivået på ALT

Sett for første gang: ALT (Mount Rushmore og the Badlands)

Beste måltid: Trudy Hastads polled pork sandwiches og hennes dessert "Trudy Treats"'

Merkeligste hendelse: å bli lagt an på av en svært vennlig

Ofte hørt: You're norwegian?? But you have no accent!

Ofte sett: road kill og pick ups

Aldri sett: fjell!

For å få start på ferieblogginga:)

Fire ting jeg har gjort i dag:
- Sovet lenge (antageligvis for første gang siden begynnelsen av mai)
- Påbegynt det omfattende arbeidet med å gjøre mitt pikerom beboelig igjen. Det omfatter gjennomgang av oppsparte "skatter", utallige kattebilder, utgamle jenteblader, omorganisering av min gigantiske julepyntsamling, kasting av gamle notatbøker, eksamener og ting jeg trodde ville få større verdi dersom jeg lot dem støve ned i et skap.
- Hatt bildefremvisning i flere timer med mine foreldre. Den nylig gjennomførte ferien i USA bragte rundt 1500 bilder med seg over atlanteren.
- Spist hvalkjøtt!

Fire ting på min "to-do"-liste:
- Bli ferdig med overnevnte prosjekt pikerom
- Blogge mer
- Begynne å lete etter jobb til min vakre amerikaner som forhåpentligvis entrer landet igjen i januar
- Bestige Kvalhornet med fjellsamen Marte

Fire "guilty pleasures":
Latterlig dyre hårprodukter
Lukten av bensin og egentlig alle farlige kjemikalier
Sjokolade
Søvn

Fire tilfeldige og rare fakta om meg:
Jeg piller meg alt for mye i nesen, og prøver aldri å skjule det.
Jeg kjøper ofte ting jeg ikke trenger bare fordi det har pen farge
Jeg skjærer gjerne mugg av gammelt brød og spiser det likevel
jeg spiser fremdeles nugatti rett fra boksen

Denne utfordringen sender jeg videre til:
"Lillesøster" Bellah med http://bellahs0ta.blogspot.com/

My American boy (my English is far from flawless, bare with me)

Every once in a while you meet someone who completely changes the way you see yourself and your surroundings. You get a whole new perspective of every single aspect of your life, and this persons presence forces you to think thoroughly through your actions and how you want to spend your time. "Life is too short not to slow down and enjoy it" he said. I don't really believe in soul mates. At least, I didn't before.

I met Matthew John Hastad a late, late (or very early, depending on how you see it) night in February, quite by accident. The number of interacting coincidents leading up to our meeting is mind boggling, but the short story is that I ambushed him in the streets on his way to Samfunnet and brought him to my ongoing birthday party. This ambush later revealed itself as one of the best ideas I've ever had and the initiation of a beautiful fairytale. It soon became clear to both us and anyone observing our interaction that we have a chemistry and connection that doesn't come around too often. Over the next couple of days I realized that this might turn out to be something more than just a fling.

Hanging out with Matt is like spending time with your own personal comedian. He always knows how to make me, and everyone who's lucky enough to be around, laugh. The first few days we spent together brought crazy amounts of much needed laughter to my life, and for the first time in a very long time, after a slightly depressing period of my life, I started really enjoying my life again. In no time he taught me that I never have to strive to be someone I'm not, because the person I am is not only good enough, but "freaking fantastic"(read: direct quote). He taught me that embarrassment is a waste of time, and you'll have no fun if you take yourself too seriously, and also that life is insanely short, but if you just discard the fact that you might need sleep once in a while, there's no end to what you can accomplish in a day.

Getting to know his friends also opened up a whole new world to me. Never have I met a gang that has taken me in with such warmth and loving, open arms, no questions asked. I have trouble understanding how so many awesome people from all over the world came to be here in Bodø at the very same time, and that I got to get to know them all. Ingrid, Annegret, Aaron, Sofoklis, Tanya and also the sneaky French, the crazy Russians and even the twins are all part of what made hanging out with Matt so comfortable and pleasant.

So what do you do when you meet an attractive guy from another continent, who plays guitar(read: really hot!), sings (read: really well!), has his own band, makes you laugh harder than anyone else, has your exact amount of affection for the simple things in life (read: nerdy TV-shows, the beauty of nature, soap bubbles, chocolate etc), has your matching pizza-oven-burn and permanent braces, is a hopeless romantic and in every other way appears to be freakin' made for you?! You fall in love...

...because Matt is truly the very definition of awesome. He has a unique ability to make me feel a certain way just by giving me a look (read: might be because he has the most beautiful, brown eyes, with freakishly long lashes, wich I REALLY want to put mascara on) and his very presence calms me, makes me focus, worry less, unwind and enjoy the simple pleasures in life.

He holds me like I'm the most precious thing alive, his blunt honesty makes me trust him more then I have ever trusted any guy before, and his ADHD sees too that we are always off on some adventure. But I'm not the only one that feels this way around him. Matt has an aura, a warmth to him that doesn't come around in others very often. Everywhere he goes people smile and are genuinly happy to see him. Everybody wants a piece of him, and everybody gets one. Matt gives of his time and attention to anyone who wants or needs it.

During the three months we've had together we went from being total strangers to crazy about each other at the speed of light, despite my intentions to keep it casual, and his plan to stay single for the rest of his time in Norway. Over Easter break we spent almost every minute with each other, weightier we were awake or sleeping, and with his natural awesomeness it was simply impossible for me not to adore him. He's like a drug, and I really don't mind being an addict!

So here's to you Matt: as always all good things come to an end, but even though you've now left Norway, I don't think this is the end for us, and not only because I don't want it to be. We are too good for each other to let geographical distance come between us. When we first met, you told me that life keeps amazing you with all the events and encounters it throws your way, but what we created out of the crossing of our paths is what amazes me. I don't think our meeting was meant to be just a brief fairytale. I fell so hard, so fast for you, and I'm not ready to give it all up. When the decision needs to be made, I'm going to go with my heart on this one....I love you, Matt. I love that you are the only one of your kind, the only one who can make me feel this way. I love your ADHD, your laugh when I tickle you, your nerdyness, your smile, your brown eyes, the way you dance, the fact that you’re so tall that my head leans perfectly against your chest, how you worry about the people you love, and how you go out of your way to make them smile again. I love the way you love me, how you show me and make sure I know how you feel about me, every day. I love falling asleep in your arms, and I love that you love it when I do! Who knows where we'll end up, but one thing is for sure; I will never regret investing all my time and energy in you. You make me a better person and you fill my days with sunshine and smiles.

Kø-kultur

"Det er nå...*fem*...samtaler foran deg i køen" sier en dame i andre enden av røret, med bred Helgelandsdialekt. Det har hun sagt jevnlig i ca 20 minutter nå, som kontinuerlige avbrudd på Mozarts bakgrunnsmusikk. Jeg er overbevist om at hun er blond og blåøyd, ikke fordi hun irriterer meg eller virker uintelligent, mer fordi helsesekretæren på mitt lokale legekontor matcher denne beskrivelsen.

Jeg sitter altså på jobb og forsøker å nå et eller annet legekontor et sted i Norge, slik jeg ofte gjør når jeg skal innhente pasientopplysninger, purre på henvisninger eller har noe annet på hjertet. Mine henvendelser tar som regel i underkant av 2 minutter, men med ventetiden bruker jeg lett 75% av arbeidsdagen min i telefonrøret.
De aller fleste legekontor jeg har vært borti har telefonkø, noe som gir meg en gylden mulighet til å gjøre flere ting samtidig. Jeg kan for eksempel undersøke om det lar seg gjøre å utarbeide en hel blogg om irriterende ventetid mens jeg pådrar meg kink i nakken og muligens varig nakkeprolaps av å holde telefonrøret med skuldra. Videre har jeg rukket å lese gjennom overskriftene på alle mine fire faste nettaviser (les: www.saltenposten.no, www.an.no, www.dagbladet.no og selvfølgelig www.vg.no). Hadde jeg vært typen til deg kunne jeg antageligvis gikk meg selv både manikyr og pedikyr og gud vet hva, men jeg velger heller å nok en gang se etter "drømmejobben" på www.nav.no 's annonsesider.

"Du er nå først i køen, og vil bli besvart så snart en av oss er ledig. Takk for at du venter." Jo, vær så god....jeg visste ikke at man kunne bli så svett i øret...

En Mazda kankje vara evig veit du....

Det er ingen tvil, Lennart er syk. Han er helt tappet for energi, kommer seg ikke i gang om morgenen, er svært inaktiv gjennom hele dagen og ønsker helst å være for seg selv. Han har vanskeligheter for å se at jeg bare ønsker å hjelpe, er gretten og lite samarbeidsvillig, og all verdens godsaker kan ikke lokke dette barnet, det være seg olje eller bensin. Jepp, Lennart er bilen min.

I januar 2006 rullet min første bil, Doris (Ford Orion ´86) sine siste kilometer. Etter et tårevått farvell med plysjseter og neonbelyst girkule, reddet Lennart (Mazda 626 ´88) meg fra tilværelsen som fotgjenger og siden har vi vært uadskillelige. Det siste året har visstnok vært en helsemessig påkjenning for gamle Lennart. 21 år gammel, og med over 300 000 tilbakelagte km er det kanskje ikke annet å vente. Min far, SuperSvein, er visstnok et automobilgeni uten like, og vips; nytt hjullager, batteri, ny radiator og startmotor og Lennart er god som ny. Valnesfjords svar på "Pimp my Ride", gutter og jenter, foregår nemlig i Svein Stensøs garasje.

Denne gangen vil ekspertene ha det til at det er dynamoen som har sviktet og det er allerede satt i gang et større prosjekt for å få Lennart på bedringens vei. Jeg funderer ofte på hvor lenge jeg kan forvente at min kjære kompanjong lever videre, med disse kontinuerlige ansiktsløftene, men velger å ikke bekymre meg for mye over det så lenge min far er villig til å utføre disse små forbedringene i Lennarts fysikk. Hjelpen er på vei, men foreløbig må jeg belage meg på å være fotgjenger noen dager til, noe som er særdeles upraktisk når man pendler 92 km til/fra jobb hver dag. Vel vel, kjærligheten blir større og edlere i motgang (Gabriel García Márquez), og som om ikke min kjærlighet for bilkjøring var omfattende nok tidligere vokser den stadig for hver regnfulle dag som fotgjenger.

Bodø Ink!

Har du fulgt med i media i det siste, eventuelt sett noen timer på Discovery Channel kan du ikke ha unngått å få med deg tatoveringshysteriet som pågår hos min generasjon. Miami Ink og LA Ink er reality programmer som følger glamorøse tatovører og deres "dramatiske" hverdag i yrket. Jeg ble tidlig facinert av denne kunstformen, noe jeg i dag er et vandrende bevis på som stolt innehaver av fem tatoveringer.

For de uvitende, les og lær av wikipedia: "Tatovering er en permanent tegning som lages ved å legge pigment inn under huden. De har vært en del av den eurasiske kultur siden yngre steinalder. Tatoveringer var i Norge og andre deler av den vestlige verden lenge nesten utelukkende forbeholdt sjøfolk og fungerte derfor som et synlig tegn for en yrkesgruppe. Tatoveringer ble ellers ansett som noe privat og intimt og nærmest betraktet som uanstendig. Fra 1980-tallet ble tatoveringer vanlig blant unge voksne, først særlig i punkemiljøer og andre ungdomsgrupper som stod i opposisjon til det etablerte voksensamfunnet, men det ble snart en del av den alminnelige moten i vesten." (http://no.wikipedia.org/wiki/Tatovering)

Kort tid etter min 17. bursdag brøt endelig mor sammen, etter årevis med kontinuerlig mas, og fulgte meg til Bodøs, da eneste, tatoveringsstudio Magic Needle. Jeg var henrykt! Dette var bursdagsgaven til meg selv, og motivet, som best kan beskrives som en glorifisert krusedull, hadde jeg plukket ut for lenge siden. Jeg kom over det i en klesbutikk, der det prydet en prislapp av alle ting, og jeg visste umiddelbart at dette skulle bli min første tatovering. Det er jo vel å bra at man er 100% sikker i sin sak når man velger ut noe man skal feste til kroppen for all framtid, men få 17 åringer tenker vel over at ens oppfatning av hva som er pent og smakfult forandrer seg opptil flere ganger i løpet av livet. Nok om det, drømmen ble virkelighet og mor var tilstede for å bivåne begivenheten.

Min far er en jordnær mann som har stor respekt for alt som er ekte og naturlig. Allerede da jeg som 6 åring, med dådyrøyne, ba pent om hull i ørene rynket han på nesen. "Dersom det ikke er medfødt er det ikke nødvendig!" lød dommen, mens mor etterhvert myknet og så nødvendigheten for litt jåleri i hverdagen. Med det sagt sier det seg kanskje selv at pappa ikke var videre imponert over mine planer om å permanent merke kroppen min med blekk. Jeg har all verdens respekt for min far, men det betyr ikke at jeg alltid mener han har rett i sine meninger, og hvilket tenåringsbarn ville jeg vært dersom jeg ikke hadde en rebelsk side?

I flere år levde jeg i harmoni med min ene, helt kurante tatovering. Noen sier man blir hekta etter tre, mens andre mener det er den første som er avgjørende for om du vil ta flere eller ikke. Etter 2,5 år "impulstatoverte" jeg underarmen min under sterk påvirkning av frustrasjon og tenåringsdrama. Den umiddelbare virkningen var upåklagelig; det er som å få et nytt leketøy, du blir distrahert og får oppmerksomhet. Motivet var tragisk nok valgt ut fra en katalog hos Hole in 1 i Bodø, en helt enkel tribal, og er nokså elendig utført. Det aner meg at tatovøren oppfattet min totale likegyldighet til hva resultatet ble, og benyttet seg av muligheten til å innkassere mye lønn for lite strev.

Ca. ett år etter overnevnte sleivspark kom nr tre, antageligvis som et resultat av kjedsomhet. Mange rasjonaliserer shopping med behovet for "noe nytt" og for meg har kløen etter nytt "ink" kommet med relativt jevne mellomrom de siste 8 årene. Som tidenes klisjé markerer mitt tredje kunstverk "en ny epoke i livet". Jeg hadde såvidt fylt 20 år og antydningen til selvinnsikt gjorde seg gjeldende da jeg anskaffet meg en meget dekorativ og tidløs tribal sommerfugl. Til og med vaskedamene på jobb kunne si seg enig i at dette var ikke bare et hvilket som helst rop om oppmerksomhet fra "ungdommen nå til dags", men "et vakkert uttrykk for kunst i det 21. århundre" (jeg lover, dette er et direkte sitat). "Tøft", tenkte jeg, og slo meg til ro med dette for en stund, både for å gi mor hjertesøvnen tilbake og fordi jeg ikke var helt uberørt av morfars reaksjon på mine malerier. "Er du riv ruskende gal?? Du ser jo ut som en gammel sjøhulk!" sa han, da han for første gang oppdaget mitt uttrykk for nyvunnet selvstendighet.

I 2007, godt og vel 3 år etter siste utskjeielse, kom den fjerde i rekken. Den skulle vise seg å bli en høydare. Selv om jeg ikke var helt komfortabel med å fortelle mor at jeg nok en gang hadde latt en vilt fremmed bruke kroppen min som lerret var det med stolthet jeg viste fram nok en tribal sommerfugl, vel utført av Franks tattoo i Mo i Rana på imponerende kort tid (les: én time).

Knapt 10 mnd senere kom neste skudd på stammen i form av en julegave fra min daværende bedre halvdel. Gaven ble meget godt mottatt, og representerer den eneste av mine fem kunstverk som faktisk har en bakenforliggende mening eller, bedre sagt, affeksjonsverdi. Jevnt over er det aldri behagelig å bli tatovert, men å bli tatovert på vristen er faktisk ganske nært innpå uutholdelig. Men det var verdt det. Det er det som regel, og selv om lykken mellom to mennesker tar slutt sier jeg meg fornøyd med å sitte igjen med et meget kledelig "arr" fremfor sjelelige sår.

Både familie og venner spør meg stadig vekk om "det ikke er nok snart". Og jo, jeg synes det er nok med fem. Jeg har en tatovering på hver ekstremitet samt ryggen, og ønsker ikke å ende opp med mer tatovering enn naken hud. Jeg liker at hver tatovering skiller seg ut og ikke går over i en annen, og ønsker å la dem friske opp hver sine respektive kroppsdeler. MEN jeg ser stadig rom for forbedring. Derfor har jeg nylig gitt mine to første kreasjoner en "extreme makeover", og er særdeles fornøyd med det. Gleder meg til å vise dem til mor.....