Feelgood bloggen

Korsviktinden

2012-02-12T11:46:00.001+01:00

I sommerferien tok jeg tidenes fjelltur, og det gjorde tydeligvis såpass inntrykk at det tok meg et halvt år før jeg fikk skrevet om opplevelsen. Når sant skal sies har dette innlegget, som flere andre, ligget upublisert en god stund, men det ble for ille å arkivere det, selv om det er noe utdatert.

Jeg hadde noe begrensede midler i ferien, så det ble ingen omfattende reiser i det store utland. Hva er vel bedre da enn å benytte seg av eksotisk villmark i umiddelbar nærhet? Det er jo helt gratis (hvis man ser bort fra blod, svette og tårer, selvfølgelig)!

Friskt mot! Lykkelig uvitende om hva som ligger i vente.

Korsviktinden ligger ca 1100 m.o.h. i Sjunkhatten Nasjonalpark, og jeg har lenge hatt lyst å gå opp dit. Min gode venn og bonusbror, Bjørn Lærum, fortalte meg en gang at Korsviktinden byr på den mest spektakulære utsikten i området her, og med en hobbyfotograf i magen lot jeg meg naturlig nok friste. Med på ferden inviterte jeg også finnmarkingen over alle finnmarkinger; Kornelia Pedersen. Sistnevnte får stjerne i boka for å stille opp på en relativt krevende tur kun timer etter endt nattevakt. Bonusbror Bjørn stilte som guide, noe vi var svært takknemlige for.
Turen tok 8 timer (!) men jeg er veldig godt fornøyd med at vi tok oss god tid på vei opp, og Bjørn "Grylls" Lærum viste seg å være en ypperlig turguide. Vi hadde PERFEKT turvær, skyfri himmel, men ikke kokhett. Det var tungt, ingenting å si på det. Jeg var også rimelig nervøs mange ganger, og oppdaget at jeg faktisk har et snev av høydeskrekk (jeg tenker at det kanskje er lov 1100 m.o.h.), men en fantastisk opplevelse, og det er lenge siden jeg har tatt en så velfortjent dusj. Jeg husker hvor usannsynlig glad jeg var for å se bilen min igjen, og at jeg tenkte at "nå har jeg vært der, ikke noe stress med å gå dit igjen", men det har selvfølgelig endret seg nå. Det er en høyst overkommelig tur, vel verdt å ta, og en fin måte å vise Salten fra sin beste side til turister eller nyinnflyttede.
De to påfølgende dagene oppdaget jeg at jeg er jo på langt nær så god form som jeg hadde et håp om, hva stive muskler angår. Å dra ut for å danse på dag to var en særdeles dårlig ide!
Her er turen kort oppsummert i bilder:

Vår fryktløse leder; Bjørn "Grylls" Lærum, viser vei.

Toppen! Wait, what?? Skal vi opp der??!

Et øyeblikks pause for refleksjon over livets store sannheter.

Halvveis kanskje. Begynner å ane hva dette vil kreve, og opplever første snev av høydeskrekk.

Utsikt fra toppen. Vel verdt svette, blodslit og tynnslitte nerver.

Lofotveggen i det fjerne.

Eneste bildet av "the far side" av fjellet. Turte ikke legge meg på kanten å se ned, så jeg måtte henge kameraet utfor å knipse uten helt å vite hva jeg tok bilde av.

Vakkert!

Litt ugling (Owling. Fordi planking er sååå last year) på toppen.

We made it! Riktig nok ikke tøffe nok til å stå oppreist særlig lenge av gangen oppe på toppen.

Luksus

2012-02-11T12:49:00.000+01:00

Ooooh, sparkly! Meeen jeg står over...

Jeg leste nylig en artikkel om hvordan vi ser annerledes på begrepet luksus nå, i forhold til tidligere. For 10-15 år siden ble luksus forbundet med økonomisk uavhengighet, store hus, dyre biler, gull, glitter og stas. Man så for seg arabiske sjeiker med turban og gullbelagte palasser og store skattekamre. Noe har skjedd, og nå forbinder mange luksus med mer eksistensielle ting, som tid og frihet til å praktisere en hobby, naturskjønne omgivelser, gode naboer og andre verdifulle relasjoner. Isteden for en ferrari drømmer vi kanskje om å reise jorden rundt....

Yes please...

Vi reiser ikke lenger til dyre hoteller for å bli vartet opp, vi kjøper heller et gammeldags feriested på landet for å pusse det opp, eller drar på omfattende fjellsafarier....rekreasjon og selvutvikling.
Luksusen har blitt mer minimalistisk, mer allemannseie og hva en selv gjør det til.
Min kusine Pia, som også blogger, er så flink til å liste opp ting som hun liker i hverdagen, og på den måten øke fokus for alle de små hverdagsgledene, som til sammen utgjør det jeg vil kalle luksus. Derfor vil jeg her liste opp det jeg opplever som luksus i mitt liv:

- vindstille dager i Bodø (ca like sjelden som oppholdsvær i Seattle)
- blikkstille vann og akkurat passe stor nordlandsbåt
- det at jeg bare trenger å gå ut av døra hjemme i Valnesfjord, så er jeg "på fjellet"....eller i hvert fall omgitt av friluftsliv på alle kanter; så med andre ord er fjelltur og fjellandskap også luksus for meg
- lukta etter et regnskyll (det er for øvrig mange lukter som er luksus; nyslått gress, grilling, våt jord, nybeisa hus....eh...gravemaskin i solsteik?)
- heftig snøfall (helst i adventstia)
- følelsen av å være nydusja (gjerne etter ei heftig treningsøkt), for så å legge seg i nyvaskede sengeklær
- å ha tid til å spise en skikkelig god frokost, gjerne med egg, te i en skikkelig fin kopp, ristet brød, appelsinjuice og tankefulle blikk ut av vinduet
- venner og familie som får deg til å le
- musikk
- ettermiddager jeg fritt kan disponere til en god bok (eller blogging...:)
- dunjakke, 28 minusgrader, frostrøyk og nyfødt februarsol

- Håvard:) Min fantastiske nord-trønder-kjæreste.

...stopper her jeg:)

Valnesfjord - bygda i mitt hjerte

2011-10-07T10:54:00.000+02:00

Have no fear, BU-HU tattoo is here!

2011-09-28T17:34:00.001+02:00

Har du lyst på tatovering? Mitt tips til deg er da; vent til du er 40+! Okei da, kanskje ikke, men ferdig modnet og mer eller mindre voksen, i hvert fall midt i 20-åra, minst! Jeg begynte i grunn alt for tidlig, og det er en vesentlig forskjell på hva jeg synes er vakker kroppskunst nå, i forhold til da jeg var 17 år. Tipper dette er tilfelle for mange (bortsett fra de som er såpass reflekterte at de tar tatoveringer som betyr noe for dem, eller bare lar være); smak og behag utvikler seg gjerne gjennom hele livet. Motivet til min første tatovering fant jeg på en prislapp på en klesbutikk(!!). Da er det kjedelig at tatoveringer er så innmarig permanente, men det er jo ikke slik at jeg ikke vil ha dem, jeg har bare fått litt annen stil, for ikke å snakke om; blitt bedre kjent med meg selv, og jeg er ikke så fan av at tatoveringene mine ser ut som noe jeg gjorde på impuls som 18-19åring en dag jeg var litt nedfor og tilfeldigvis hadde fått lønn (oh yes, true story. Se bilde over.). MEN, Captain Hindsight nytter ikke her, jeg må ta mine irritasjonsmomenter til en høyere instans. Nemlig Mari. Fantastiske, talentfulle, tålmodige, sprudlende glade Mari, på BU-HU tattoo i Bodø. Hun vet hva jeg vil ha nesten før jeg vet det selv, og har så langt rehabilitert tre av mine "mindre heldige mesterverk". Så om du enda er i tvil om hvor du skal gå for å få your ink-fix; look no further, ta en tur innom Mari og Freddy i Storgata. Jeg kan garantere at du ikke blir misførnøyd. Prisen er rimelig, og vet du hva det beste er? Du får se film MENS du blir tatovert! Det er ikke feil å sitte å få et epic kunstverk, i epic selskap mens du ser en epic film som "The Big Lebowski" eller "Lock, stock and two smoking barrels"! I like!

Ny jobb, nye muligheter - livet går videre

2011-09-27T10:50:00.001+02:00

...og det må det jo gjøre. Siden jeg sist ga en oppdatering på min hverdagsstatus har mye skjedd. Jeg begynte i jobb som attføringskonsulent rett etter påske, i et vikariat som i utgangspunktet skulle vare fram til sommerferien. Fikk det forlenget til 1. september og har i mellomtiden søkt på alle muuuulige jobber, ja du vil rett å slett ikke tro hva jeg fant ut at jeg kunne tenke meg å gjøre. Men siste dag før ferien fikk jeg altså endelig beskjed om at jeg har fått det jeg virkelig ser for meg kan bli drømmejobben, hvis jeg legger litt sjel i det; 8. september ble jeg prosjektleder for prosjektet "Aktivitet mot frafall i videregående skole", med ett års varighet i første omgang. Forstudiet av prosjektet ble gjort av en kollega som har jobbet i sosialfaget i mange år, med fokus på å hindre at unge funksjonshemmede faller ut av videregående, med fysisk aktivitet som hovedvirkemiddel. Det foreligger en plan for hva som skal skje framover, i grove trekk, men ut over det har jeg ganske mye frihet til å forme prosjektet etter egne ideer. Det er første gang i mitt yrkesaktive liv at jeg virkelig brenner for jobben min, og jeg håper å få brukt denne lidenskapen konstruktivt til å skape noe som mange vil dra nytte av. Jeg er også veldig gla for at jeg ikke står helt alene i prosessen, men har gode støttespillere og folk som har lang erfaring med prosjektarbeid. Det er også i denne sammenhengen at jeg leser boka "Hjelp, jeg er blitt prosjektleder!". Passende høstlektyre:) Høsten kommer nok til å gå med til planlegging og markedsføring av prosjektet, og jeg gleder meg veldig til å se at ting begynner å ta form.

Med fast jobb kommer en økonomisk frihet jeg har lengtet etter lenge, og muligheten til å finne meg et eget sted å bo. Så snart jeg fikk avklart at jeg har en jobb å gå til i tiden fremover gikk jeg i banken for å tigge penger. Det gikk ganske greit og jeg er nå på leilighetsjakt. Det har ikke vært det helt store utvalget av bosteder i sommer, men utover høsten har det kommet mer og mer, så jeg lever stadig i håpet om at THE ONE er rett rundt hjørnet. Jeg er jo så heldig at jeg ikke er husløs da, og har flotte foreldre som lar meg bo på pikerommet til jeg finner meg noe eget. Det er jo ikke helt uten hodebry, verken for meg eller dem, men som oftest går vi godt overens.Jeg lengter visstnok tilbake til Bodø; til sosialt nettverk, urbane strøk, samt selvstendighet og individualitet. Jeg lengter etter alle tingene mine, som står i pappesker i et kott. Jeg lengter etter den fantastiske senga mi, som bor i det samme kottet, og sist men ikke minst ønsker jeg å eie noe, og å føle at det er mitt! Frykt ikke, trofaste leser, så snart jeg finner noe vil det ikke herske noen tvil, og det er loktalt stor fare for hyppige blogginnlegg med bilder av herligheten. Until further notice, goodbye!

Foo Fighters

2011-08-13T13:06:00.001+02:00

24. juni var jeg på Foo Fighters - konsert i Oslo. Har aldri sett dem live før, så det er vel en underdrivelse å si at dette var en høydare i mitt liv som konsertgjenger. Ekstasen har enda ikke helt lagt seg, og jeg får tidvis fortsatt frysninger når jeg hører en Foo-låt på radioen. Det var ca 20 000 mennesker på telenor-arena den kvelden og Dave Grohl & co leverte varene så til de grader! Her er noen videoklipp av Telenor Arena før konserten og en liten smakebit av "My hero". Dersom du hører godt etter kan du høre hvordan samtlige 20 000 skråler sammen med bandet:)

Procrastination (Tales of Mere Existence)

2011-08-09T09:14:00.000+02:00

Glemte kriser - slik kan DU spre ordet!

2011-08-09T09:09:00.000+02:00

Minnemarkering i Solparken 27.07.11

2011-07-28T00:03:00.000+02:00

Med de heva rosan stig også motet etter markeringa i Bodø i dag. Ca 15 000 frammøtte, å enda mange som ikke hadde mulighet til å delta, men va me oss i tankan. Vi gikk i tog, å løfta rosa førr dåkk alle.

Vi glemmer aldri 22.07.11

2011-07-26T21:39:00.000+02:00

Det har vært travle dager siden jeg begynte i full jobb igjen, og det er jo bra, selv om det går ut over blogginga. Det er kanskje på tide med en oppdatering av ting som er feelgood - og ikke feelgood i det hele tatt - for tiden.

Først og fremst - det som er i tankene til enhver nordmann i disse dager - den horrible terroraksjonen i Oslo, og massakren på Utøya. En mann har alene (såvidt vi vet) rystet det norske folk med handlinger så grusomme at det er vanskelig å forestille seg lignende ondskap, og med motiver vi stiller oss fullstendig uforstående til. Vi er et rasende og sørgende folk, og reaksjonene har vært mange. Det er godt å se at de fleste reagerer rasjonelt, trass i sinnet, frustrasjonen og hatet vi til dels alle har kjent på. Opp av asken stiger et Norge som holder sammen, med ledere som viser at de virkelig bryr seg, stiller opp og er der for oss. Kongefamilien, politikerne, politi og hjelpemannskap gråter sammen med oss, og leverer gode ord om samhold, kjærlighet, savn, sorg og styrke. De holder rundt oss og hele riket åpner dørene for hverandre, for å være sammen i sorgen. Også landene rundt oss, og resten av verden, gir uttrykk for at de deler vår sorg.

Vitneutsagnene fra Utøya er uvirkelige, nyhetsbildene horrible og tårene renner, men selv i en slik ekstrem situasjon seirer demokratiet, de gode holdningene, rettferdigheten og kjærligheten til landet vårt. Vi er en stolt nasjon, og ikke vandt til at noe rokker ved tryggheten vår. Det er derfor ekstra godt å se at vi holder sammen i tøffe tider og svarer med omsorg og medmenneskelighet der andre svarer med hat og hevn. Vi nekter å starte den krigen gjerningsmannen ønsket seg, og hans drøm om en revolusjon drukner i vår fordømmelse av hans grusomme gjerninger. I det hele tatt fortjener han ikke våre sterke følelser og reaksjoner; de kommer bedre til nytte hos ofrene, de overlevende og de etterlatte. Det er godt å se at mediene oversvømmes av varme hilsninger, samholdserklæringer og erbødig taushet foran hatmeldinger, hevnerklæringer og krigshiss.

I morgen går vi i Bodø sammen i fakkeltog for å minnes de tapte livene, be for de savnede og de som fortsatt kjemper, samt vise støtte til de pårørende og for å vise at vi står sammen mot terror. Det er derfor jeg kan si at jeg har aldri vært stoltere av å være nordmann.

Montée - Faith

2011-05-27T08:48:00.001+02:00

Cee Lo Green - It's Ok (Official Video)

2011-05-27T08:48:00.000+02:00

Noah And The Whale - L.I.F.E.G.O.E.S.O.N.

2011-05-27T08:47:00.000+02:00

Jeg kan nesten ikke gå 5 minutter uten å høre denne på nytt!

2011-04-25T18:52:00.000+02:00

Nå kan det bare gå oppover!

2011-04-25T18:49:00.000+02:00

Å være arbeidsledig er en traurig tilstand, det kan vel de fleste si seg enig i. Siden den store återvendelsen fra "ytlandet" har jeg tilbragt uhyggelig mange dager hjemmesittende, i et slags vakuum av side opp og side ned med jobbutlysninger, pemanent innbrent NAV-logo på netthinna, krampe i scrollefingeren, langdryg utfylling av jobbsøknader, koffeinsjokk, fullstendig apati, avslag på tidligere nevnte jobbsøknader, fulgt av intens trang til å kjøre hodet gjennom veggen. For ikke å bli fullstendig hjernedød av denne prosessen har jeg også sneket inn timesvis med TV-titting (må jo ha pause fra halv to til halv fire, for å få med meg Futurama, Family Guy og Simpsons på Viasat4) og lagt meg opp en rutine av ting som "må" gjøres, for å føle at jeg har den minste grunn til å stå opp om mårran. Etter hvert får man god trening i å la disse rutinene ta sinnsykt lang tid og bli virkelig essensielle for å føle at man har utrettet noe. Det kan være alt fra smårydding, oppvask og klesvask, til å hente posten, lese avisa, vaske bilen, eller vaske seg selv, organisere viktige papirer o.l, ommøbelere, rydde i garnkurven osv. Man blir ekspert på alle former av kabal på pc'en, og lærer seg gjerne poker i samme slengen. Bøker leser man gjerne i flertall hver uke, og man legger seg opp en hel rekke TV-serier som er meget avhengighetsskapende (forsøk for guds skyld å styre unna såpeopraene!). Når man da plutselig en dag har et faktisk gjøremål eller, som jeg opplevde da jeg begynte som vikar, blir spurt om å jobbe, må man gjerne omstille hjernen for å innse at disse tingene som har holdt deg nogenlunde sinnsfrisk den siste tiden, helt absolutt må vike i den store sammenhengen. Det er ikke lov å takke nei til en hel dags inntekt, fordi du "har så mye å gjøre hjemme" eller "fikk ikke gjort alt i går". Da må du slå litt kaldt vann i ansiktet og innse at du lurer deg selv.

Livet som tilkallingsvikar ligger i en helt annen dimensjon av ting som kan gjøre deg smågal, men om ikke annet tror jeg i hvert fall jeg er 100% kurert for trangen til å frenetisk planlegge den minste ting og å til en hver tid ha kontroll over hva som skal skje framover, noe som har vært frustrerende, men mest befriende. Jeg har jobbet i tre forskjellige barnehager og i skolen. Sistnevnte synes jeg er helt utrolig gøy, og det har nok vært med på å redde meg fra å eksplodere av kjedsomhet eller i ren desperasjon over å ikke ha fast jobb eller et eget sted å bo. Det var ikke så innmarig mye jobb til å begynne med, men jeg gjorde det likevel til vane å ha alarmen på både klokka sju og åtte om morgenen, slik at jeg ikke under noen omstendigheter skulle finne på å sove gjennom en eventuell oppringing om jobb. Dette har gjort sitt til at jeg, uansett når jeg legger meg, våkner rundt åtte hver bidige morgen! Det har jo selvfølgelig sine fordeler, men er helt definitivt et minus når du har mulighet til å sove lenge, eller f.eks. når du har vært på fest til klokka halv sju!
Men å være lærervikar er i grunn helt genialt, når man har lært seg å leve med uforutsigbarheten. Jeg føler meg nesten som en superhelt, som kommer til unsetning når nøden er stor, får et papir med instruksjoner i hånda og skrider til verket. Akkurat hvordan jeg duger som lærer vet jeg egentlig ikke, men jeg har i hvert fall møtt masse flotte ungdommer som stort sett bare har vært supre å ha med å gjøre, og om jeg skulle velge utdanning om igjen kan det godt hende jeg hadde valgt å bli lærer isteden for sosialarbeider.

Nå trenger jeg heldigvis ikke det, helt enda, for jeg har nylig fått et vikariat som attføringskonsulent, og kan i hvert fall frem til ferien jobbe til krampa tar meg, og forhåpentligvis legge bak meg traumene av å gå uten jobb over lengre tid. Er det da ironisk at jeg skal jobbe med å få folk tilbake i jobb?:) Den som venter på noe godt.....

Dagens åpenbaring

2011-04-05T18:49:00.000+02:00

Det er de dyrekjøpte opplevelsene som lærer deg å kjenne det mennesket du er ment å være. Så om du sitter å surner i ditt eget personlige "hell on earth" kan du jo trøste deg med for et fantastisk ekte menneske du skal være når du kommer levende ut av mørket; født på ny, klar til å leve opp til ditt fulle potensiale.

Fantasi

2011-03-27T15:05:00.000+02:00

Om du aldri har prøvd brettspillet Fantasi før kan kanskje disse klippene gi deg litt inspirasjon. Det er det ultimate mime/tegnespillet, og forutsetter en brukbar dose - nettopp - fantasi! Utrolig gøy, både til hverdags og fest!

Over så vi Kornelias tapre forsøk på å mime "Christopher Columbus", og under ser vi at selv de enkleste ord kan by på utfordringer når Robert skal gjette på "gås".

Det siste klippet viser Roberts forsøk på å tegne "storrengjøring"....

Hverdagsengler:)

2011-03-10T22:55:00.001+01:00

....det er godt vi har noen:)
Sist fredag fikk jeg uventet besøk av tante pludreHanne! Hun hadde helt uoppfordret tatt på seg oppgaven med å gjøre dagen min mye bedre, alt på grunn av en aldri så liten Facebook-bemerkning (eller to) om sjokolade.

På kortet står det " `Sjokolade e en hjørnestein i et lykkelig liv´ C. Stensø. God helg, Caroline. Tanteklem"

Historien bak sitatet er et profilbilde av undertegnede med MYE sjokolade. Sjokoladen på bildet har også vært mye omtalt på FB, både på grunn av påstått "awesomeness" og høy pris. Den høye prisen hindret meg i å kjøpe herligheten selv, og dette hadde lure pludretante fått med seg! Takk for oppmerksomheten, you made my day<3 P.S.: mørk sjokolade + sjokoladesaus + sjokolademousse = a whole lot of chocolaty goodness.

...det fiiine med å ha bursdag, derimot....

2011-02-25T22:41:00.000+01:00

Det finnes jo også fordeler med å ha bursdag, tross i sterke uttrykkelser i forrige blogginnlegg. Å få pakker i posten er jo alltid spennende, men kanskje ekstra gøy rundt bursdagstider, og for oss som har en kjæreste på et annet kontinent. Når den nevnte kjæresten i tillegg er amerikaner og tar valentines day dødsalvorlig passer det ekstra bra å ha bursdag 13. februar. Slikt blir det feelgood av! Her er resultatet!

Både jeg og damene på posten (som egentlig er et gatekjøkken med post i butikk) ble litt satt ut da denne kom....

....og jeg ble enda mer satt ut når jeg fant ut at jeg hadde fått HELE Harry Potter serien i bursdagsgave, inkludert Tales of Beedle the Bard! Bruktbøker, visstnok, men det er jo bare positivt i disse miljøverntider:) Disse har jeg ønsket meg lenge, og nå har jeg lesestoff nok resten av året, minst!

Valentinespakken inneholdt mye sjokolade, som seg hør og bør, bursdags-og-valentineskort, multivitaminer og tannkrem (ja, disse falt jeg for da jeg var der borte, og savner samme kvalitet i norske produkter) og kimono fra Victoria Secret i valentinesgave:) I tillegg sendte gromguten med en del ting jeg la igjen der borte; sko, fotkrem, kaffekrus etc.

HURRA FOR MEG!:D

Om det å bli tjuesju

2011-02-23T20:05:00.000+01:00

Hva er det som gjør at 27 føles så mye eldre enn 26. Ikke slik å forstå at jeg fysisk føler meg eldre, men tanken på å nå være 27 er noe HELT annet enn tanken på å være 26. 26 årsdagen handlet i grunn bare om å sjekke om 25årsdagsfeiringa kunne overgås. Er det fordi 27 er nærmere 30? Eller er det et slags symbolsk skille mellom 26 og 27, hvor 26 føles mer ungdommelig og 27 skal være mere voksent? Som 26 åring er man ung nok til å gjøre naive vurderinger av livet, mens som 27 åring skal man ha kontroll og ingen fjortissnykker?

Jeg synes uansett det er helt latterlig at jeg nå er 27. Det er faktisk ganske ubegripelig. Føler meg ikke mer moden eller voksen nå enn da jeg var 24, og det er mange ting som er uforandret fra de glade tenår også, i hvert fall tror jeg det (begynner å bli vanskelig å huske så langt tilbake). Kanskje jeg rett og slett er litt tilbakestående? Gynekologen min (jada, det er lov å si gynekolog høyt i 2011) har begynt å snakke om at det kanskje snart er på tide å få barn "og sånt", "kanskje helst før du blir 35?", og da kjenner jeg at jeg blir litt stressa. Den biologiske klokka går jo, selv om den mentale tikkeren ikke har registrert det, og 35 år var jo så utrolig lenge til "i går", men nå er det plutselig rett rundt hjørnet. Det eneste folk snakker om er at nå går åra bare fortere og fortere og før jeg vet ordet av det har det gått enda ett tiår uten at jeg helt fulgte med i timen.
Jeg feiret 27 årsdagen ved å dra på bursdagsfest til to stk som slett ikke hadde bursdag den dagen, men hadde hatt og skulle ha. Ved utestedet vi dro til ble jeg sport om legitimasjon og en av de faste sjarmørene i baren(som nok var rundt 20 selv) gjettet på at jeg ble 22 før han spurte hvilket shot jeg ville ha i bursdagsgave, så jeg ser tydeligvis ikke ut som jeg er 27 heller. Når jeg tenker på hva andre mennesker oppnår før de blir 30 blir jeg helt svett, og prøver å late som at jeg har sluttet å spille nintendo, selv om sannheten er at jeg fikk ny spillkonsoll i julegave i fjor.
MEN........så puster jeg dypt og tenker at HVA GJØR VEL DET?? Alder er jo bare et tall, jeg kan vel være så ung som jeg bare vil, og trenger i hvert fall ikke late som jeg er eldre enn jeg føler meg? Hva så om jeg nettopp opprettet min første BSU konto (i ren prostest over at ingen har fått meg til å gjøre det før;) det går jo ikke ut over noen andre om jeg ikke helt lever opp til alderen min enda. Men vær så snill da dere, hvis jeg skriver et lignende blogginnlegg i en alder av 47, og ikke gjør tegn til bedring, kan noen da gi meg en skjennepreken?:) Gratulerer til alle 84-modeller som fortsatt er ugift, barnløse og uten noen særlig retningssans å skryte av!!

Veronica Maggio - Jag Kommer

2011-02-23T19:21:00.000+01:00

Adele - Rolling In The Deep

2011-02-23T19:00:00.000+01:00

Hårreisende! (warning, dette ble et kjempejentete blogginnlegg)

2011-02-22T19:47:00.000+01:00

Feelgood-Caroline som 16 åring. Beinhard!

Det er snedig, dette med hår. Hvordan noen har det, og noen ikke. Hvordan vi ofte vil forandre det vi har, selv om andre misunner oss det. Hvordan alle som har rett hår ønsker seg krøller, og vice versa. Håret mitt har vært gjennom mye, det er i grunn helt utrolig at det fortsatt vokser noe der oppe. På ungdomsskolen hadde jeg det tjukkeste håret i mils omkrets, mye takket være gode gener og fraværende tukling med kjemikalier. Det er nesten deprimerende å se hvor flott hår jeg hadde, sammenlignet med hvordan ståa har vært de siste årene. På videregående begynte jeg å farge håret mørkt, uten at jeg la noe særlig merke til at dette skadet håret. Siden da (altså i snart 10 år) har jeg gått flere runder med mørkt - avfarging - striping - naturlig hårfarge en stund - mørk - avfarging - striping osv. Resultatet var at vinteren 2008 måtte jeg klippe meg kort for første gang på i hvert fall 15 år, for å redde det som var igjen. Siden da har jeg gått til utallige krisetiltak for å forandre de utslitte fragle-hårtustene som var igjen til et hår jeg kan vise frem. Det sier seg kanskje selv at jeg har prøvd alt som er å oppdrive av hårkurer, fra de latterlig billige til de hysterisk overprisede, og jeg er nå relativt bevandret i frisørenes produktkataloger. Jeg har lært at det er ingen kur som er så effektiv at du kan fortsette å farge/bleke håret for all evighet uten at det tar skade av det. Da får du heller skaffe deg extensions (noe som igjen sliter på håret!). Etter alt jeg har prøvd for å gjenopplive kjemisk ihjel-behandlet hår, både av kur og kjerringråd, vil jeg nå komme med noen anbefalinger.

Redkens Extreme Anti-Snap er en leave-in kur for hår som er tørt og har lett for å rett og slett brekke. Den gir ved jevnlig bruk mer liv til håret og tilfører fuktighet til allerede skadet hår. Også lukter den kjempegodt!

Kosttilskudd av B-vitaminer, dersom du ikke får nok av det ellers. B vitaminer stimulerer hårvekst, og man merker tydelig forskjell, men vær forsiktig med å bruke for mye av det! Hår vokser jo både her og der.

Øl-gjær. Sånn som man kan blande ut i vann og drikke, for eksempel. Det er ikke noe spesielt appetittvekkende, men det er ikke farlig. Jeg prøvde å blande det med jus for å gjøre det lettere og drikke, med stor suksess, men etter hvert som man blir vant til det funker vann helt fint. Dette hadde også god effekt, og husker ikke heeeelt hvorfor jeg sluttet å bruke det. Kanskje jeg må begynne igjen.

Macadamia Natural Oil er et merke jeg ble kjent med i USA. De har både styling produkter og hårpleie, og jeg likte spesielt godt deres Deep Repair Maske. Ha den gjerne i over natten. Det samme gjelder produktene fra Maroccanoil som er min absolutte favoritt til styling nå om dagen.

Det mest effektive jeg har prøvd (kanskje med unntak av B-vitamintilskudd) er visstnok et lite glamorøst og kanskje mer avskrekkende produkt som jeg fikk anbefalt av en venninne som driver med hest(!?). Hun fortalte meg om et middel (MTG-Mane-tail-growth) brukt i man og hale på hester for å få håret til å vokse. Det skal også motvirke tørr hud, psoriasis, flass, sopp i hodebunnen, kløe og egentlig alt en hest kan plages med. En rask kikk på en hjemmeside som solgte vindundermiddelet kunne bekrefte at produktet var opprinnelig utviklet for mennesker og ble blant annet brukt av mange afroamerikanere. Jeg sendte en e-post til siden som solgte produktet (tror det var happyhorse.com, men ser ut til at de ikke selger det lengre) og spurte om det var noen grunn til at jeg ikke kunne bruke dette på meg selv. De kunne fortelle at det var flere som kjøpte produktet til bruk i eget hår, og jeg investerte dermed i en flaske. Spent på resultatet tok jeg det straks i bruk, og oppdaget raskt hvorfor dette ikke finnes i samtlige frisørsalonger i det ganske land; det lukter ganske ubehagelig, er innmarig grisete og ser veldig ulekkert ut. Men jeg er ikke så kresen at jeg lot meg skremme, og siden det ga gode resultater så jeg ingen grunn til å ikke få valuta for pengene. Etter å ha brukt det en tid tok jeg kontakt med selgerne av produktet og fortalte dem om min positive opplevelse med MTG og hvordan jeg hadde anbefalt det videre til mine venninner som også hadde gått til innkjøp av denne litt utradisjonelle hårkuren. De svarte meg med å fortelle om et nytt produkt de hadde utviklet, nettopp fordi flere og flere kjøpte MTG til hjemmebruk. Det nye produktet skulle lukte bedre og jevnt over være mere brukervennlig. Som takk for den gratis reklamen sendte de meg en gratis flaske av nye Sulu Max Gro, og om du følger denne linken kan du lese den ene suksesshistorien etter den andre. Jeg vil ikke egentlig påstå at Sulu'en er så mye mer lettbrukelig enn den originale MTG'en. Hvis man kjenner godt etter er det et snev av tilsatt parfyme, og det hjelper jo litt, men det har samme konsistent og frister ikke til daglig bruk eller bruk i offentlighet. Men det virker!! Uansett hvilke plager du måtte ha med håret kan jeg love deg at dette hjelper (kanskje bortsett fra mot grå hår). Det er hands down det mest effektive jeg har brukt for å få fart på vekst, volum og styrke. Jeg bruker det med jevne mellomrom, som en overnattskur (husk å dekk puta di med et håndkle, dette er grisete, jenter!), og det kommer jeg til å fortsette med til håret mitt er tilbake til sitt sanne jeg. Et tips, om du vurderer å gå til innkjøp av denne smørja; ikke bruk det mer en gang i uka, det kan visst nok ha motsatt effekt. Men ellers er det bare å hive seg rundt å lide for skjønnheten! Dette er bedre enn det du finner i din frisørsalong!

Hurra for meg som fyller mitt år!

2011-02-13T23:52:00.000+01:00

I anledning min 27 årsdag vil jeg legge ut dette feelgood-videoklippet fra gårsdagens feiring, hvor jeg og min gode barndomsvenn og svirebror Bjørn tar en trall vi kjenner godt fra langt tilbake, da livet var ukomplisert og harmonisk:)

Ambivalent til januarsalg?

2011-02-07T20:40:00.001+01:00

Januarsalg kan gå på helsa løs. For ikke å snakke om økonomien. Jeg tror mange (les: megselv inkludert?) lever i en illusjon om at januar kommer med tilbud som man ikke finner maken til ellers i året og at man er teit om man ikke handler i hvert fall en liten TV/sofa/sykkel etc. Sannheten er vel bare at tilbudene som kommer i januar er så godt promotert og forventes å være så fantastiske, så vi glemmer at ingenting er vel mer konsekvent enn nye supertilbud? Vel, uansett hva vi kan stadfeste om januarsalg så kan jeg absolutt ikke skryte på meg at jeg tar avstand fra det. Snarere tvert imot. Jeg bruker gjerne januarsalg som unnskyldning for å kjøpe ting som slettes ikke er på salg. Eller kjøpe ting jeg egentlig ikke har verken bruk for eller hadde spesielt lyst på før jeg oppdaget at varen var satt ned med 89,3%! I år har jeg motsigende nok handlet mye, selv om jeg er arbeidsledig. Kanskje nettopp fordi det "var så billig" at jeg tenkte at dette kunne jeg "spare" mye på. Er det ikke fjernt at når man egentlig ikke har råd til å kjøpe noe som helst tar man helt AV hvis man finner noe på tilbud? Uansett hvor billig noe er sparer man jo helt klart mest på å ikke kjøpe noe som helst. Men så tenker man plutselig at om man ikke kjøper det på salg må man kanskje betale full pris senere? Jaja, hva så? Senere, når du forhåpentligvis ikke er arbeidsledig lenger, kan du da virkelig betale full pris, og kan da ta en sindig avgjørelse på om du trenger varen eller ikke.

Sånn, nå har jeg kritisert meg selv tilstrekkelig, og fått litt mental smekk på fingrene for alle mine shoppesynder i januar. Så nå vil jeg skryte av det jeg IKKE kjøpte! Blandt alle CD'ene, DVD'ene og klærne som var "nesten gratis" fant jeg Ed Hardy pumps hos DNA til 50% rabatt. Jeg motsto dem da, men i helga droppet jeg "tilfeldigvis" innom DNA igjen, og hvilken lykke; 70% rabatt på de samme skoene!

Som du sikkert har gjettet er disse skoene nå mine. De er fryktelig upraktiske; passer ikke til noe og er så glatte at ethvert parkettgulv gir meg dødsangst (som her i nordland vil si at jeg kanskje kan bruke dem i Juli, maks...), men jeg elsker dem! Takk til min egen manglende økonomiske innsikt for denne naive hverdagslykken!:) Jeg gruer meg til den dagen jeg vokser av meg denne egenskapen, eller alternativt; til den dagen du ser meg på "Luksusfellen" på TV3;) Ha en fin og økonomisk februar! Husk at studielånet forfaller snart:)

Kings Of Leon - Pyro

2011-01-29T17:46:00.000+01:00

lolcats

2011-01-23T22:38:00.000+01:00

Dersom du har googlet mye bilder det siste året, har du kanskje kommet over helt urelevante bilder av kattedyr, som det over. Jeg hadde ikke helt bitt meg merke i dem, før jeg så nettsidereferansen under bildene. Hvis du aldri har vært innom lolcats.com kan jeg anbefale å ta en tur innom. Har du nogen lunde lik humor som meg vil du le i timesvis!

Lykken er en ny bil

2011-01-19T21:59:00.001+01:00

Både min turbulente kjørekarriere og min trofaste bil, Lennart har vært omtalt opptil flere ganger i denne bloggen. Nå er det nye tider. Med fare for å få miljøaktivister og ozonlagforskere på nakken må jeg likevel bare si at det er helt fantastisk å være i besittelse av min nye Ford Mondeo, 2001 modell, sedán. Til forskjell fra min tidligere Mazda 626 fra 1988(!!) er den utstyrt med svært få skrammer og bulker. Ingenting i motorrommet er stripset eller "gimpet" sammen, varmetrådene i bakruta funker, jeg har automatisk dørlås og vinduer som går helt igjen. Jeg trenger ikke kjøre med musikken såvidt hørbar i tilfelle det skulle dukke opp en ny ulyd, eller skru volumet opp for å ignorere de allerede tilstedeværende ulydene. Den har CD spiller som ikke spytter ut CD'ene hvis bilen er for kald (eller for varm) og det lukter "new car" i den enda! Den bruker også (mye!) mindre enn 45 minutter på å bli varm. Den er blå, og nypolert og vakker, men det beste av alt er faktisk at den har koppholdere!! TO stk. Nå slipper jeg å kjøre rundt med en glovarm thermokopp mellom beina (som relativt ofte faller i dørken) og jeg kan til og med by min passasjer på varm drikke hvis jeg skulle være i det humøret:) Dette er bilen jeg har drømt om siden jeg fikk min første bil; ikke nødvendigvis drømmebilen, men den første bilen som er relativt ny, ikke har gått i arv 3-4 ganger allerede, som koster litt mer enn din første bil skal gjøre, og som man stolt kan vise fram til naboen:) Gamle Lennart står avskiltet og nyter pensjonisttilværelsen i garasjen. Om du skulle trenge en god delebil, eller en potensielt brukbar, svært stabil og økonomisk ungdomsbil kan han lett bli din for en svært rimelig pris. Han har tross alt helt nytt batteri, 8 gode dekk, ny dynamo, radiator og svært engasjerte setevarmere!

Det nye vidunderet er foreløbig navneløs, hvis man ikke regner med de mange kjælenavnene (Snuppa, Pusi, Vennen, Pia mi etc), som i grunn er normen for mine biler. Jeg må kjøre noen mil og ha noen opplevelser med bilen før jeg finner et passende navn (les: 1. bil, Ford Orion: døpt Dynamitt Doris etter en spennende nyttårsaften i kruttrøyken, 2. bil, tidligere nevnte Mazda: døpt Lennart etter Björn Rosenstrøms sang om dårlig motorikk). Skal prøve å huske å holde dere oppdatert når navnevalget faller. Forslag mottas med takk. I mellomtiden kan dere her få noen bilder av mirakelbarnets første dager i mitt liv:

Den gjennomsnittlige vikingen

2011-01-16T20:36:00.001+01:00

Som nevnt tidligere har jeg lenge tenkt på å starte en engelskspråklig blogg, slik at mine venner i USA kan få ta del i skribleriene mine. Ideen var å skrive om helt allminnelige, hverdagslige ting, for det er som regel det de spør om, når de vil vite om Norge. Her er resultatet! Håper også dere nordmenn vil følge med, og kanskje korrigere meg om jeg påstår noe hinsides all fornuft om oss nordmenn:)

Godt nytt blogg-år!

2011-01-05T22:07:00.000+01:00

Vel hjemme fra feil side av jorda, og med mye tid å slå i hjel før jeg får treffe den berømte amerikaneren igjen, ser jeg med glede frem til gjøre god rutine av bloggingen min igjen. Jula er nå i all hovedsak overstått, og selv om det er godt å gjøre både ingenting og mest mulig i romjula, er det godt å se hverdagen i hvitøyet og skifte litt fokus. Jula mi var av typen hvor det egentlig ikke ble noe av alt jeg hadde planlagt, og alle jeg skulle møte, men til gjengjeld har jeg etter den store hjemkomsten og helt uten å planlegge det fått mye kvalitetstid sammen med noen svært viktige mennesker i livet mitt. Alle andre får jeg bare unnskylde til, og love å hente meg inn i tjue elleve, eller "tjellve" som min venn Daniel har omdøpt året til.
Det finnes to nye menn i mitt liv som har fått spesielt mye oppmerksomhet siden jeg kom hjem, og de er faktisk de to nyeste i hele nabolaget. Lucas og Elias ble født 3. september i år, ca 10 uker for tidlig, og lå enda i kuvøse da jeg besøkte foreldrene på sykehuset før jeg reiste til USA. Jeg møtte dem altså for første gang dagen etter at jeg kom hjem, og siden da har vi hatt mange koselige sammenkomster, enten det er trilletur, tåteflasker, gurgling, bleieskift, gråt eller latter som står på menyen. Det beste av alt er selvfølgelig at jeg får mye tid sammen med min barndomsvenninne Johanne (mammaen), som forhåpentligvis ikke har blitt lei av meg helt enda.

Elias kanskje? Jeg er ikke så innmarig god til å se forskjell på dem enda.

...og muligens Lucas:) Vakre er de i hvert fall begge to.

Jeg fikk mye fint i julegave, ja det var ikke måte på! Takk til alle som bidro der. Jeg kunne sagt ingen nevnt, ingen glemt, men jeg vil så gjerne fortelle om den fantastiske skreddersydde haremsbuksa jeg fikk fra Afrika, samt låsolje og plysjterninger til min nye bil (som jeg vil blogge om senere), nydelige skåler fra Piip Studio og sist men ikke minst alle bøkene! Hos bestemor (ja, jeg har bare den ene, omtrent som bestemor Duck) fikk jeg nemlig tre Stieg Larsson bøker som jeg glupsk har kastet meg over. Ja, det er de tre som det nå er laget film av, og ja, jeg er kanskje litt på etterskudd når det gjelder akkurat denne feberen, men jeg vil si som alle andre som har lest bøkene; at jeg er helt bergtatt! Jeg gruer meg virkelig til å være ferdige med dem, og jeg grugleder meg til å bli enten skuffet eller henrykt over filmene.

Mens jeg var i USA, og stadig oppdaterte dere her hjemme på hvilke sprell og rariteter som foregikk i Madison via USA-bloggen min (her kan du også lese om den vannvittig teite hjemreisen), lekte jeg tidlig med tanken på å opprette en tilsvarende blogg for mine amerikanske venner. Det begynte med at jeg lovte min venninne Shelby å dokumentere mørketiden for henne, siden hun ikke kunne forestille seg dager uten sollys. I tillegg får jeg alltid mange spørsmål om helt allminnelige norske ting, som for meg kan virke opplagt, men som forbauser amerikanerne. Det er jo åpenbart kulturforskjeller imellom oss, om enn ikke så store, men siden de viser så stor interesse for den norske hverdagen har jeg besemt meg for å starte en blogg som kan hjelpe dem å sette bilde på disse små forskjellene. Prosjektet er enda i brainstorming fasen, men se opp for plutselig og eksplosiv utvikling fremad! Med dette vil jeg ønske dere alle et godt nytt år, og setter alle kluter til for at dette skal bli MITT år!!:)

Tore Sagen spiller og synger "God Jul"

2010-12-23T15:05:00.000+01:00

Leger uten grenser

2010-11-30T20:10:00.000+01:00

Her en dag fikk jeg en e-post fra en ukjent Camilla J. Teksten inneholdt følgende:

"Hei Caroline,

Klarer vi å kjøre fra Nordkapp til Oslo ved å rekruttere sjåfører fra våre facebook-venner? Det var spørsmålet vi stilte oss da vi satte i gang en kjøretur med Leger Uten Grensers feltbil Bravo 470.

Bravo 470 har tjenestegjort for Leger Uten Grenser i Malawi, og tilbringer pensjonisttilværelsen i Norge. Oppdraget er å få henne (Bravo er ei dame:) fra Nordkapp til TV 2s Artistgalla for Leger Uten Grenser i Oslo innen 4. desember. Der skal bilen nemlig gjøre sin scenedebut!

Bilen kjører også innom Bodø 25.november og det hadde vært strålende om du ville møte henne og skrive om det på din blogg? Sjekk kjørerute og les mer på http://legerutengrenser.no/bravo470 eller på facebook http://www.facebook.com/leger.uten.grenser .

Underveis skal vi vise frem Norges minste mobile utstilling om vårt arbeid i felt for å redde liv og lindre nød. Utstillingen finner sted i "Galleri Bravo 470" - dvs bak i bilen. Birger er kartleser, resepsjonist og kurator for utstillingen, og kan nås på 976 14 526, e-post: birgere@gmail.com.

Kult om du har lyst å være med på dette!

Hilsen
Camilla

Kontakt oss gjerne på:
Informasjonsavdelingen Leger Uten Grenser
camilla.johansen@legerutengrenser.no
eller borghild.berge@legerutengrenser.no"

Jeg tenkte at dette var da et elendig tidspunkt for meg å oppholde meg i utlandet på, men Camilla forklarte meg at jeg kan fremdeles hjelpe, ved å promotere Leger uten grenser, og Bravos innsats i Malawi, i bloggen min. Akkurat nå er Bravo et godt stykke på vei nedover i Norge for å rekke TV2 Artistgalla førstkommende lørdag, og selv om jeg ikke kan melde meg som sjåfør kan jeg spre budskapet å kanskje rekruttere noen andre som ønsker å gjøre en innsats for Bravo og Leger uten grenser, som gjør en viktig og krevende jobb for de som trenger det mest. Ved å følge linkene over kan du bli fan av Leger uten grenser på facebook og lese blogginnlegg/se videoklipp fra Bravos ferd fra nord til sør. Kanskje er det noen du kjenner som allerede har gjort sitt for å sørge for at Bravo kommer seg et skritt videre på ferden. I blogginnlegget under kan du også se den rørende filmen om litt av det legene i Malawi opplever hver dag. Har du tidligere vært i tvil om at Leger uten grenser gjør en avgjørende jobb for fattige land så vil du fort tenke deg om etter dette. Følg med på TV2s artistgalla Lørdag 4. desember.

Hold On

2010-11-30T19:46:00.000+01:00

Mer enn en arbeidsplass....

2010-11-18T22:27:00.000+01:00

Mandag 8. November gikk fakkeltoget mot nedbygging av Valnesfjord Helsesportssenter av stabelen hjemme i bygda mi. Om du ikke er fra Nordland, eller er det, men har bodd under jorda de siste ukene så kan jeg fortelle at min tidligere arbeidsgiver VHSS er under press etter å ha tapt anbudet på en millionkontrakt med Helse Nord. Den samme kontrakten som tidligere år har stått bak 1/4 av behandlingstilbudet deres. Helse Nord valgte å gi kontrakten for rehabilitering av kronisk syke/skadde til Kurbadet i Tromsø, til tross for at VHSS har årelang erfaring på området, som Kurbadet mangler. Vi som støtter VHSS prøver ikke gjøre Kurbadet til kjeltringen her, og vi ønsker ikke røve fra dem noe som er rettmessig deres, vi mener bare at pasientene vil lide hvis Kurbadet, som må starte fra bunnen av med å bygge opp kompetanse, får denne avtalen, isteden for VHSS, som er klar til å ta imot pasienter, gi dem et tilbud de gjennom årene har perfeksjonert med spisskompetanse og intenst tverrfaglig teamarbeid og nettopp har brukt millioner på å utbedre sine fasiliteter. Dersom Helse Nord holder fast ved avgjørelsen sin må rundt 30 av de over 120 ansatte ved Valnesfjord Helsesportssenter se seg om etter ny jobb.

Innleggene i de lokale avisene har vært mange. Utrop fra pasienter som føler de mister et avgjørende tilbud, foreninger som ser hvilke tap pasientgruppen deres vil lide, politikere som støtter VHSS og stiller seg kritisk til Helse Nords anbudsprosess. Helse Nord har fått knallhardt kritikk for prosedyrene sine, og beskyldes for å tenke tall og økonomi over kvalitet og effektivitet. Selv påstår styret at de har vektlagt kvalitet tyngst i sin avgjørelse, noe vi som sitter på sidelinja har vanskelig for å tro når valget falt på en institusjon som ligger årtier bak VHSS i utviklingen av sitt rehabiliteringstilbud. Valnesfjord Helsesportssenter har nylig levert inn sin andre klage i saken og vi venter alle i spenning på om medieoppstyret, alle støtteerklæringene og - ja, selve fornuften - får Helse Nord til å se VHSS's virkelige eksistensielle verdi og potensiale.

Personlig har Valnesfjord Helsesportssenter vært en like stor del av livet som skolen jeg gikk på som barn, bygda jeg vokste opp i og naboungene jeg har blitt voksen sammen med. Det var dit vi dro for å ha svømmeundervisning, delta på idrettsskole, skileik og skitrening. Det ble arrangert skirenn og vi husker glade dager ute - enten det var solskinn eller slapsvær - med pølse i hånda og varm saft og kakao. Mange av vennene mine hadde foreldre som jobbet der, og en og annen søndag var vi så heldige at de tok oss med dit for fysisk utfoldelse i gymsal og basseng. Institusjonen sørget også for tilflytting, og ga økonomisk - såvel som sosial - gevinst til samfunnet. Senere i livet har VHSS hatt en mer konkret og målbar innflytelse på meg. Jeg tilbragte 5 mnd i praksis der under sosionomstudiet, fikk deretter jobb som assistent ved sommerleiren (senere ble kjent som) "Aktiv leir". Jeg fortsatte med deltidsjobb i servicetorget og fikk i januar 2009 jobb som pasientkoordinator ved enheten for Arbeidsrettet Rehabilitering. Etter alt dette kan jeg med hånden på hjertet si at Valnesfjord Helsesportsenter har vært avgjørende i utviklingen av den sosialarbeideren jeg kommer til å bli. Som arbeidsplass har institusjonen gitt meg trygghet, tro på meg selv, gode utgangspunkter, viktig kunnskap om teamarbeid, sykdomsrelaterte - og sammensatte - problemstillinger, pasientrelasjoner, nettverk og kontakt ut mot primærhelsetjeneste og NAV. Jeg har hatt fantastiske støttespillere, veiledere, klagemurer, og blitt irettesatt på de riktige stedene. Institusjonen byr på en samlet kompetanse som kan ta pusten fra hvem som helst, og som man bare må respektere, men som nyansatt føler du deg likevel godt mottatt og velkommen, enten du har å gjøre med deres flotte direktør, lærerne i skoleavdelingen, en turnuskandidat eller en vaktmester, og man skjønner raskt at her er alle ansatte like viktige, og med hver stilling følger en avgjørende funskjon i institusjonens maskineri.

Som sosial arena har Valnesfjord Helsesportssenter gitt meg mange gode venner i alle aldre. Venner jeg kommer til å huske for resten av livet, og venner som har lært meg mye om mennesket jeg ønsker å være bak yrkesrollen min. Jeg sitter igjen med minner om tunge arbeidsdager som ble gjort lysere av gode medarbeidere, smilende fjes, utelunsj og Frisbeegolf, overordnede man har tillit til og naturskjønne omgivelser man kan benytte seg uavkortet av. Det arrangeres adventskaffe i desember, solfest i januar, personalfest, grilling i fjæra og fjellturer i regi av personalforeningen. Jeg glemmer heller aldri de grytidlige morgenene med kollektivpendling og synkronsoving i vinterfrosne biler, eller morgenmøtene før man har fått dagens første kaffekopp, og knapt er tilsnakkende.

Så når mitt andre hjem de siste 3-4 årene trues med dramatiske nedskjæringer, og hjembygdingene mine går i demonstrasjonstog hjemme, føler jeg at det minste jeg kan gjøre er å vise min støtte fra andre siden av atlanteren. Takket være lokalavisene hjemme i salten, som fattet interesse for markeringen vår og alle andres, har nå forhåpentligvis Helse Nord skjønt hvilke negative ringvirkninger en nedbygging vil medføre. Jeg følger saken fra Minnesota, og håper fornuften og kvaliteten seirer over de sneversynte og korttenkte.

Bildet fra vår private protestaksjon i Minnesota, som dukket opp i avisene hjemme i Norge.

2010-11-10T00:57:00.001+01:00

Personalize funny videos and birthday eCards at JibJab!

Det beste i livet er gratis

2010-11-04T00:31:00.000+01:00

Her kommer et Feelgood innlegg fra Amerikafareren. Jeg har nemlig oppdaget at amerikanerne, i selve konsumerismens høyborg, er innmarig gode på å lokke oss rike nordmenn til å kjøpe ditt og datt, mye fordi de alltid har gode tilbud og fordi mange kjeder gir ut små gratis ting for å få oss til å komme tilbake, eller bare for å tilbringe mer tid i butikkene deres. Dette er jo ikke akkurat noen revolusjon, eller et nytt fenomen, men har ikke opplevd det i like omfattende grad hjemme i Norge. Så etter å ha vært her i over en mnd har jeg faktisk et helt lite lager av ting jeg har "fått med på kjøpet" eller som rett og slett bare var gratis, uten at jeg har brukt en krone i establissementet. Hurra!

Brystkreftkampanjene drives i stor stil også i USA, og de gir bort mye gratis snop mot at du tar imot brosjyrer og deltar i spørreundersøkelser. Ved tre forskjellige anledninger fikk jeg denne søte button'en (I am loved), en propaganda-neglefil og den tradisjonelle rosa sløyfa. Nå har jeg ei sløyfe til jakkeslaget og ei på veska:)

Jeg takker aldri nei til gratis greier, selv om jeg kanskje ikke har bruk for dem. Dette pudderet vant jeg i Madison i en alt-mulig-butikk under "Pampered stroll" i September. Jeg kommer nok aldri til å bruke det, mye fordi det lukter sterkt av såpe, men mest fordi det er beregnet på brunetter, ikke gjennomsiktige/blålige blondiner.

Bath & Bodyworks er en av mine favorittbutikker her, og de har ALLTID tilbud. Som regel kan du kjøpe 2 og få en ekstra på kjøpet, og de gir alltid ut nye kuponger. Denne reisestørrelsen av Moonlight Path fikk jeg helt gratis, i tillegg til det overnevnte tilbudet. Score!

Jeg gjorde rett og slett mange kupp under tidligere nevnte Pampered Stroll, og her ser dere en samling av kuponger og vareprøver jeg stakk av med, for ikke å snakke om reklameartikler som kjøleskapmagneter og denne hendige klypa. High five!

Denne fotkremen er helt fantastisk, og er laget akkurat her i Minnesota faktisk. Jeg kjøpte den på Walmart og med på kjøpet fikk jeg denne kjempesøte håndsalven, som er spesielt god for neglebåndene og dufter herrlich av lavendel.

2010-10-08T02:57:00.001+02:00

Personalize funny videos and birthday eCards at JibJab!

2010-10-07T18:13:00.001+02:00

Personalize funny videos and birthday eCards at JibJab!

Kjeks med sjokolade og peppermyntekrem

2010-09-13T20:41:00.000+02:00

Etter nye utskjeielser i konditor-hjørnet har jeg fått streng beskjed om å legge ut oppskrift på disse søtsakene også.

Du trenger:
65 g usaltet smør
55 g sukker
100 g hvetemel
1/3 ts bakepulver
2 ss bakekakao (jeg brukte vanlig kakao, det gikk heeelt fint)
2 ss melk (jeg måtte bruke tre)

Peppermyntekrem:
1 eggehvite, romtemperert
215 g melis, siktet
2-3 dråper peppermynteessens eller - olje, etter smak

Sjokoladeglasur:
150 g mørk sjokolade, hakket (lys sjokolade er også veldig godt)
150 g mørke sjokoladebiter (Jeg kjøpte rett og slett bare 300 g kokesjokolade, hakket 1,5 plate og brøt resten opp i biter. Fint som fjell!)

Gir 20 stk (pluss minus, det ble mye peppermyntekrem igjen da de første 20 var fylt, nok til en runde til. Fikk ca 50 kjeks med den mengden krem som oppskriften gir.)

Forvarm stekeovnen til 180 grader. Kle to stekebrett med bakepapir.

Ha smøret og sukkeret i en bolle, og pisk med elektrisk håndmikser til det er lyst og luftig. Sikt sammen melet, bakepulveret og kakaopulveret, og tilsett det vekselvis med melken. Rør til en myk deig. (brukertips: vent til smøret er helt mykt før du bruker håndmikser, så blir det ikke så mye søl. Syntes egentlig det var best å røre det hele sammen med rå muskelkraft; mikseren sendte både smør og sukker veggimellom)

Ha deigen ut på en melet arbeidsbenk, og form den til en ball. Del deigen i to emner. Kjevle ut emnene mellom to ark bakepapir til to 2 mm tykke leiver. Legg leivene på stekebrettene, og sett dem i kjøleskapet i 15 minutter, eller til deigen er fast. Stikk ut 4 cm store rundinger med et utstikkerjern. (for de av oss som ikke har utstikkerjern !? så går d fint an å bruke f.eks. folien som er rundt te-lys eller andre ting med lignende diameter som man har liggende rundt omkring. Kjeksene blir da litt mindre enn ment men det gjør ingenting, blir jo flere av dem;) Kjevle ut deigavskjæret, og stikk ut flere kjeks. Legg kjeksene på stekebrettene med god avstand. Stek dem i 10 minutter, eller til de er faste. (avhengig av ovn og hvor eksakt du får tykkelsen på kjeksene kan det være greit å sjekke dem etter 5-6 min. De svies fort!)
Legg kjeksene på en rist og la dem bli helt kalde.

Lag peppermyntekremen:
Ha eggehviten i en liten, ren og tørr bolle. Pisk inn melisen, 2 spiseskjeer om gangen, med en elektrisk håndmikser på lav hastighet. Tilsett om nødvendig mer melis til det blir en myk deig.

Ha deigen på en arbeidsbenk drysset med melis. Elt deigen i nok melis til at den ikke lenger er klisset. Elt inn peppermynteessensen.

Trill en teskje av peppermyntekremen til en kule, og klem den litt fla. Legg den mellom to av de kalde sjokoladekjeksene, og klem kjeksene sammen til kremen kommer helt ut i kanten. Gjenta med resten av fyllet og sjokoladekjeksene. Hold fyllet tildekket mens du arbeider, slik at det ikke stivner.

Lag glasuren:
Ha den hakke sjokoladen og sjokoladebitene i en stålbolle eller annen ildfast bolle. Fyll en kjele halvfull med vann, og kok opp. Trekk kjelen av varmen. Plasser bollen over kjelen, men pass på at den ikke kommer i kontakt med vannet, for da vil sjokoladen bli for varm og svi seg. Det må heller ikke komme vanndamp i sjokoladen - da vil den bli kornete. Rør til sjokoladen har smeltet. Ta bollen av kjelen, og la sjokoladen bli litt avkjølt. Dypp kjeksene i sjokoladen med en gaffel. La overflødig sjokolade renne av. Legg kjeksene på et stekebrett dekket med bakepapir, og la dem ligge til sjokoladen stivner. (Her prøvde jeg først å smelte sjokolade over vannbad i en liten kasserolle, og så prøvde jeg glassbolle. Sistnevnte var helt klart en vinner. Jo mer flytende du får sjokoladen, jo lettere er den å håndtere, paradoksalt nok:)

Forberedelser: ca. 50 minutter
Tilberedning: 15 minutter (vil gå så langt som til å si at dette er ren løgn, jeg brukte bort imot 4 timer på første forsøk!!)

Ode til edderkoppen

2010-09-01T12:40:00.002+02:00

Jeg undres ofte hva du tenkter, lille edderkopp
når jeg raver rundt i skogen, med min digre kropp
Lite akter jeg ditt byggverk - jeg ser ikke din symmetri
Jeg har ikke øye for kunsten din, som henger i det fri

Hva mener du, lille edderkopp, om oss folk som dundrer frem
og tramper taktløst på ditt bo

Ønsker du at jeg ville krympe til jeg bare var fire millimeter - eller fem -
slik at vi var like store, vi to.

Da kunne du surre meg inn i ditt nett
og riste meg kraftig, rett og slett
Slik at før du spiser meg bit for bit
vet jeg å sette større pris på ditt slit.

- Caroline Dikteren!!! 2o1o-

Den rosa butikken

2010-09-01T11:10:00.001+02:00

Som fast leser av Det Nye kom jeg her en dag over en liten annonse for det som må være verdens søteste og mest jentete nettbutikk. PIP studio er en Hollandsk nettside som selger Vintage/Scrap book inspirert...ja, alt! De har et herlig utvalg av nusselige te-serviser, sengetøy, hjemmetekstil, skrivesaker, vesker, tapet, nøkkelringer, morgenkåper m.m. Med et motto som "Happy products for Happy people" er det vel ikke det minste rart at man kan rote rundt på denne nettsiden i timesvis å fylles av lykke.

Jeg er egentlig ikke noen typsik jentejente, men jeg har definitivt nyanser av jåleri og går med jevne mellomrom gjennom faser hvor denne siden av meg kommer mer frem i lyset.

Hvis du av en eller annen grunn noen gang skulle ville kjøpe meg en gave kan du trygt benytte deg av denne nettsiden, for jeg ønsker meg ALT herfra!

Anbefaler også å lese den søte historien om hvem PIP er, den finner du her.

Charlie bit my finger - en klassiker:)

2010-09-01T08:56:00.000+02:00

Fine ting

2010-08-31T10:54:00.001+02:00

Jeg ble så inspirert av min kjære bloggtante og hennes liste over førti fine ting at jeg bestemte meg for å se hva jeg kom fram til selv. Jeg er som regel ikke vanskelig å be når det kommer til listemakeri uansett, jeg har som regel lister for alt som skal huskes, kjøpes, leses, skrives, sees på TV osv osv. Denne spesielle listen har ikke noe annet formål enn å få deg i godt humør over alle livets fine ting, og tjener kanskje deg selv mer enn noen andre. Kanskje blir du overassket over hva du kommer fram til? Vil påpeke at listen min ikke har noen spesiell rekkefølge. Here I go....

1. Sommer! Høst! Vinter! Vår!
....årstider kalles det vel. Alle har sin sjarm, og spesielt her til lands, med all vår vakre natur er det så mye å glede seg over, uansett hvor på kalenderen vi er.

2. Helgefri

Jeg er ikke spesielt glad i turnusarbeid, og heller ikke helgevakter.

3. Ferdig betalte flybilletter
Jeg er ikke så glad i å bruke masse penger på akkurat denne delen av ferien/reisen, så når de først er betalt kan jeg glemme hva de egentlig kostet.

4. Bål i friluft
...herunder bållukt, bålkaffe, bållyd etc

5. Kattemaling

6. Dagens første kaffekopp

7. Body butter

8. Lukten av skog

9. Lukten av fersk regnskyll, enten du er i byen eller på landet

10. Mopps!

Du vet, den hunderasen som er hysterisk styggsøt:)

11. En fersk og ubrukt notatbok

12. Å sove til klokka 13 uten å få dårlig samvittighet

13. Min superkjekke, vannvittig morsomme, meget oppmerksomme og hengivne, amerikanske kjæreste

14. Fjelltur

15. Naboer

...de gode selvsagt, som man etterhver betegner som familie

16. Sjokolade!

....uansett form

17. Jul

....julepynt, lukten av loft, juletrefot, julekaker, julegaver, granbar, lukten av sigarrøyk (fordi pappa alltid får sigar i julestrømpen)

18. Bøker

.....det er helt himmelsk å være ferdig studert slik at jeg kan lese akkurat hva jeg vil med god samvittighet. Jeg har lest ca 11 bøker (+ -) siden jeg tok min siste eksamen for 2,5 mnd siden, og jeg har en lang liste med flere som venter. Hadde jeg enda bare hatt denne lidenskapen for faglitteratur....

19. Å skrive/blogge/bli inspirert
Noe av det beste jeg vet er å få en skikkelig god ide til et blogginnlegg, slik at det formerlig skriver seg selv, eller å lese andres skriverier og bli inspirert til å skrive mer selv.

20. God tid med fine mennesker
Dette er et stort, omfattende og viktig punkt, som jeg sikkert også kunne kalt venner. Jeg liker ekte mennesker som er seg selv, og når jeg møter slike blir jeg fort svært komfortabel i deres nærvær. Vi trenger ikke annen underholdning enn hverandre, trenger ingen planer for hva vi skal finne på, vi kan bare være sammen.

21. Shopping

22. Trening

Det føles alltid så bra å ha trent. Helst tidlig på dagen. Spiller egentlig ingen rolle hvor mye/lenge/hardt man har trent, for meg føles det godt så lenge man har svettet litt.

23. Fremmedord

Etter å fåfengt ha ønsket meg fremmedordbok i alle år, uten å bli tatt på alvor, kjøpte jeg for noen år siden det som nå har blitt min bibel:)

24. Facebook
Inntil videre er i hvert fall dette en fin ting, i hvert fall for de av oss som liker at andre leser det vi skriver;) Det føles også bra å ha med seg alle sine venner og bekjente uansett hvor man drar i verden, og det gjør det så mye lettere å dele alle sine opplevelser. Tidkrevende og tidbesparende, det er en hårfin balanse:) Brukervett anmodes.

25. Familie

....de tre F'ene? (les: 23, 24 og 25)

26. Google

....og Wikipedia. Ditt oppslagsverk for enhver situasjon, enten du vil lese om norrøn mytologi, tempelriddere eller konvertere europeiske BH-størrelser til Amerikansk målestokk.

27. Mine to aller beste mennesker i verden, på livstid; Marte og Isabell

28. Fargen rosa

....som barn var jeg en Barbie-fantast av de helt store, og nå som jeg er voksen nok til å være ærlig med meg selv kan jeg endelig innrømme at jeg elsker fargen rosa.

29. Å gi gaver

....det er selvfølgelig også gøy å få, men jeg legger mye arbeid ned i å finne gaver som virkelig treffer spikern på hue, og gir dem gjerne et personlig preg.

30. Netthandel/postordre

Det er så gøy å få pakker i posten!!

31. Møbelmontering

Det høres kanskje traurig ut, og bringer fram minner om intens frustrasjon og svette hos mange, men jeg liker veldig godt å "bygge", og å se det ferdige resultater. Det føles på en måte som om man skaper noe, og jeg er veldig sta og vil gjøre alt selv. Dette kan ha rot i at min første jobb var på møbelbutikk.

32. Kjemikalielukt

....olje, bensin, korrekturlakk, klor, vaskemiddel, store arbeidsmaskiner, parafin, neglelakkfjerner, maling, beis, terpentin, bilvask/polering, lim, løsemiddelskadet??

33. Å legge seg nydusjet i nytt sengetøy

34. Bestemors nystrikkede votter og lester

....et årlig bidrag under juletreet

35. Stearinlys og fyr i peisen i mørketida

36. IKEA

37. Nye pumps som du vet du kommer til å bruke MASSE

38. Varm te med melk og sukker

39. Gule badeender

40. Å avslutte arbeidsuken med vafler

....en tradisjon vi har på Valnesfjord Helsesportsenter. Meget populært!

Den store amerikabloggen

2010-08-30T11:27:00.004+02:00

Jeg har opprettet en reiseblogg! Nå som jeg skal tilbringe 3 mnd i USA kan det bli litt mye USA-preik, og jeg tenkte at det kunne være greit å la Feelgood være Feelgood, å holde utvandringsberetningene for seg selv. "Caroline reiser til Amerika" vil bestå av mine erfaringer med alle nye opplevelser, smått og stort i hverdagslivet, kjedsomhet, eventyr, men kanskje mest av alt; hvordan jeg går overens med den amerikanske kulturen. Formålet med denne turen er jo tross alt å se om jeg trives der og kan se for meg å flytte dit på noe mer permantent basis.

Håper du vil følge med, det blir forhåpentligvis rikelig med lesestoff der etter hvert. Noe må jeg jo fylle dagene med:) Foreløbig er det tomt og stusselig der inne, jobber med et slags preludium får man si, men etter avreise, 16. september, blir det mer liv og røre. Vel bekomme:)

The Oatmeal

2010-08-18T10:23:00.005+02:00

Trege dager på kontoret blir alltid bedre av en og annen tegneseriestripe jeg kan le av på internett. Det er ikke så mye som skal til før jeg får pågangsmotet jeg trenger for å overleve til klokka blir tre. I dag fant jeg en ny side som jeg spår vil bli en kilde til mye latter på fremtidige traurige kontordager. The Oatmeal byr på litt mørk og tørr humor, men anbefales ikke for ihuga dyrevernfantaster da det er relativt høyt nivå av døde hamstere og morderiske isbjørner. Her kan du blant mye annet lese om hvorfor du heller bør ri en isbjørn til jobb enn å kjøre, 5 måter å nyttegjøre seg av en hore, tanntrådsyklusens gang og at Avatar og Aliens er en og samme film. Du kan ta en quiz og finne ut hvor lenge du ville overlevd, lenket til en køyeseng med en Velociraptor, eller finne ut om dine nærmeste planlegger å spise deg. Du kan lese blogg, f.eks. om hvorfor Twilight suger (hirr hirr), eller kjøpe gøyale plakater, krus o.l. med motiver fra siden.

Du får smakeprøver her hos meg:

Guess the roadkill

2010-08-16T09:15:00.002+02:00

Nå som jeg er vel hjemkommet er det på tide med en liten oppsummering av ymse ferieopplevelser, store som små. Det tidligere nevnte bryllupet og møtet med diverse villmarksliv har vel fått nok tid i rampelyset så jeg kan jo begynne med å fortelle om hvor varmt det har vært! Mens den kaldeste sommeren på 30 år har gjort andre nordmenn deprimerte har jeg basket med i alt fra 28 til 38 varmegrader, og sjelden noe mindre. Det er klart at det kan bli FOR varmt også, spesielt med 93% luftfuktighet, men jeg har likevel tilbrangt mange og lange dager i sola på verandaen, noe som har resultert i mye solbrenthet men også en etterlengtet brunfarge. Chocolicious som min bror ville sagt.

Jeg kunne skrevet en hel avhandling om mine diverse shoppeerfaringer, men la oss bare si at jeg har shoppet MYE, og at Matt i år har blitt godt plassert i en komfortabel stol eller på pub isteden for å følge meg rundt overalt i frykt for at jeg skal gå meg bort/ikke finne fram, noe jeg tror han har satt pris på.

Man kan si mye om kosthold og restaurantkultur i USA, og jeg har hatt mange flotte (dog stort sett usunne) kulinariske opplevelser der borte, men er det en ting de kan så er det Margaritaer. Som matporsjonene deres er også drinkene digre, og fører lett til at en stakkars nordmann blir småpussa under lunsjen. Når vi er inne på dette med kosthold har jeg og Matt denne ferien lett land og strand etter matvarer til hjemmet som tilsvarer det vi pleide å spise i Norge. Jeg er veldig streng på at når/hvis jeg flytter dit skal vi ikke bli offer for fast-food-feberen. På disse jaktturene for å oppdrive fiber overrasket det meg hvor mange butikker som faktisk fører Wasa knekkebrød, og etter nøysom sondering av butikkhyllene kunne jeg konstantere at det går an å leve sunt i The United States of Deep Fat Fried Everything. Hurra!

Jeg har også kjørt bil på prerien for første gang. Tidligere har jeg enten vært for nervøs til å prøve eller bare vært for glad i tilværelsen hvor jeg slipper å tenke på om jeg kan ta meg en øl eller et glass vin i tide og utide. Men i og med at vi fartet mye rundt for å besøke folk så ble det mye kjøring, og stakkars Matt ble trøtt og lei, så da kunne jeg liksågodt øve meg litt. Jeg må vel bare si at det var ikke skummelt i det hele tatt og i grunn ganske kjedelig. Veiene er helt rette, alle bilene har cruise control og automatgir og det eneste du må være oppmerksom på er eventuelle hjort i veibanen. Det er tydeligvis ikke så nøye med andre dyr, hvis man skal dømme etter mengden av "road kill" som ligger slengt med jevne mellomrom. Det går mye i skunk, vaskebjørn og fasan, og dersom man er i tvil kan man leke "Guess the road kill", og på den måten slå ihjel mye tid. Billeker kommer i alle variasjoner hos amerikanerne. Det skal sies at man er aldri i tvil hvis det er skunk man passerer. Den lukta klorer seg fast i skinnsetene.

Dersom du fulgte med på Tv Norges "Alt for Norge" i vinter/vår har du kanskje sett denne damen før. Hun røk visstnok ut etter 2. eller 3. episode, men går likevel for å være en internasjonal kjendis. Deb Breberg eier et forsikringsselskap i Dawson, Minnesota, som er en liten by bare 5-10 minutter unna Madison, hvor Matts foreldre bor. Matt kjente henne før hun kom på TV og via ham har vi blitt venner på facebook. Hennes datter giftet seg med Matt's søskenbarn lørdag 7. august, som desverre var min avreisedag, men hun inviterte oss på besøk tidligere i uken. Dawson er også en by med utstrakt skandinavisk historie, slik som Madison. Det er mange norsk-og-svensk-amerikanere der. De er også kjent for hagenissene sine. "Gnome park" er en utstilling av hagenisser langs veien som består av håndlagede nisser som representerer Dawson-borgere som har gjort seg bemerket på et eller annet vis.

Sist men ikke minst vil jeg anbefale alle å se animasjonsfilmen "Dispicable me", om den onde vitenskapsmannen som skal stjele månen, og i prosessen ender opp me å adoptere tre små jenter. Hysterisk morsom. Vi så denne filmen i Marshall, MN, hvor Matt's beste venninne, Rochelle bor sammen med sin kjæreste Joey. Vi var alle lett bedugget da vi entret kinosalen, og stemningen ble ikke dårligere da vi oppdaget at vi hadde salen helt for oss selv. Da var det opp med veske-spriten og beina på stolryggen foran oss. Rockin' good times:)

2010-08-13T08:18:00.001+02:00

Personalize funny videos and birthday eCards at JibJab!

LADY ANTEBELLUM-- I RUN TO YOU W/LYRICS

2010-08-12T21:57:00.000+02:00

Reiselogg etter hjemkomst

2010-08-11T09:24:00.002+02:00

Når jeg reiser langt, bytter fly to-tre ganger og har lange lay-overs på diverse flyplasser ender jeg alltid opp med å sitte mye på en random, ubehagelig plaststol et sted å observere folk. Såkalt "people watching" er en helt kurant måte å få tiden til å gå på. Reisende, da helst i flokk, er alltid underholdende, kanskje spesielt de som har barn. Personlig kan jeg ikke forstå hvordan jeg noen gang skal utholde å reise med små barn på fly; da må de enten være så små at de sover HELE veien eller så store at de faktisk hører etter når de blir snakket til. Dette går ikke særlig godt overens med en potensiell fremtid som amerikansk borger, med mindre mine foreldre går med på å ikke treffe sine eventuelle barnebarn fra alderen 1 til 10 år. Skal gladelig svelge mine ord når den tida kommer, men for øyeblikket er det ikke noe jeg ser fram til.

Det er gøy å se hvordan barn blir helt hyperaktive med en gang de enser at foreldrene er stressa og de oppdager at de er på et sted hvor de kan tøye grensene uten å få husarrest. Det er også gøy å observere at de blir så gærne av flyplasskaos at de glemmer hva som er hva. På Gardemoen så jeg ei jente som kom i full sprint fra lekeapparatene for å finne pappaen sin, bare for å finne feil far på feil seterad. Da hun oppdaget bummerten tok hun likevel den unge mannens hånd og sa "Pappa?" med meget uttalt spørsmålstegn. Den riktige faren kom raskt flirfull og flau til og reddet den unge mannen fra en klein situasjon. Lekeapparatene på flyplasser er forresten et kapittel for seg selv. Enten det er et fly med åpen bak og front, noe som i seg selv skulle være illevarslende, eller en diger frosk i hardplast uten noen som helst funksjon, så blir kidsa helt loco med en gang de ser en potensiell lekeplass. Og det slår aldri feil, det er alltid en unge som griner i disse lekeapparatene.

Som det notoriske listemennesket jeg er har jeg klassifisert "turisten" innenfor disse kategoriene:
Den Hysteriske Turisten er ofte en mor eller far, med mer enn to barn med seg, gjerne et spedbarn, nedlesset i vesker og øvrig håndbagasje. Den hysteriske turisten er enten allerede seint ute, eller vet med demotiverende sikkerhet at han/hun kommer til å bli det pga. overnevnte kriterier. En sjelden gang kan du se den hysteriske turisten bryte sammen i gråt, men til vanlig har de en kledelig nyanse av rødlilla i ansiktet og skriker høylytt til sitt reisefølge. Den hysteriske turisten har lagt sin selvrespekt hjemme og er ikke redd for å lage en offentlig scene dersom begeret renner over.

Den glade turisten har nettopp tatt ferie. Det spiller ingen rolle om han reiser sammen med unger som hyler eller om han er helt alene, han er blid og fornøyd uansett. Han har all verdens tålmodighet med gretne flyplass ansatte og lange køer, og løfter såvidt et øyenbryn ved flyforsinkelser og gate-skifte etc. Den glade turisten skifter av og til rolle når ferien er over og han skal hjem. Jeg faller ofte inn under denne klassifikasjonen.

Den sinte turisten er ofte en pensjonert, eldre mann som har betalt gode penger for sin Businessclass billett og har en hvithåret kvinne ved sin side som forsøker å roe ham ned. Han føler han har vært tålmodig ut over det normale, men når han må stille seg i nok en kø og ser at han kanskje ikke blir førstemann til gate'en begynner han å tromme med fingrene. Når han endelig når fram til innsjekkskranken er han knallrød i ansiktet og har jobbet intenst med talen han er i ferd med å servere den stakkars skrankeoperatøren. Men den sinte turisten er ikke alltid urasjonell. Noen ganger er hans frustrasjon berettiget, som for eksempel ved kansellerte flyavganger (ja, jeg sto foran den sinte turisten i kø i sommer). Forskjellen på andre turister og den sinte er at han mister all tillit til at flyselskapet gjør det de kan for å hjelpe til. Den sinte turisten skulle helst reist for 3 timer siden og er IKKE fornøyd med å få gratis hotellrom og gratis mat til neste fly går. Der den glade turisten trekker på skuldrene og godtar sin sjebne vil den sinte helst furte. Den sinte turisten glemmer ALDRI, og boikotter det gjeldende flyselskapet og ofte selve destinasjonen for reisen for all fremtid, selv om den kansellerte flyavgangen var et resultat av sikkerhetskrav.

Den fulle turisten er ofte den samme som den unge turisten. Disse starter ferien med en god fest kvelden før avreise og tar gjerne ei ekstra kø-øl med i håndbagasjen. Den fulle turisten kan være både gledesspredende og irriterende. Den glade turisten smiler og ler av den fulle turisten, mens den sinte himler med øynene. Den fulle turisten sovner raskt på flyet dersom han i det hele tatt blir tillatt ombord. Av og til blir den fulle turisten til den spyende turisten og ender til slutt opp med å være den sinte turisten.

Det finnes selvfølgelig mange nyanser av turister, like mange som det finnes ulike mennesker i verden. Vi har for eksempel den lett stressede - eller den likegyldige - turisten osv osv, men jeg føler at jeg har fått plottet inn noen viktige karakteristikker på skalaen.

Avslutningsvis vil jeg gi deg, som fremtidig reisende, en liste over ting du kan bruke tiden på under lange lay-overs:
- studere mennesker og lage teite og tidvis diskriminerende lister over deres personlighetstrekk;)
- finne den billigste, drikkbare kaffen og den sunneste, men samtidig spiselige, maten
- skrive bloggnotater for senere nitidig oppsummering for å få reisen til å høres mindre kjedelig ut enn den var;)
- oppdatere din facebook status hver tiende minutt via mobil, kommenter på alle bildene du kommer over og trykk "Like" i tide og utide
- lese glinsende moteblader for å finne ut hva man skal bruke feriepengene på
- ring en venn (eller flere)
- lat som du er den sinte turisten når flyet ditt til USA blir kansellert og skriv ned notater til det sinte blogginnlegget du planlegger å skrive om US Airways, men som likevel ikke blir noe av fordi du glemmer alt sinnet så snart du treffer kjæresten din på flyplassen i Minneapolis;)

Store dyr og store trær

2010-08-10T20:38:00.005+02:00

Matts mamma, Trudy, er ei svært ivrig og oppfordrende dame. Hun setter himmel og jord i bevegelse for at jeg skal ha det bra når jeg kommer på besøk, og er svært entusiastisk i sitt arbeid med å aktivere oss, på godt og vondt. Dersom jeg f.eks. setter meg ned for å spille Nintendo Wii i noen timer (noe jeg elsker å gjøre, Mario Cart i mitt hjerte), eller sitter og soler meg med ei god bok på verandaen hele formiddagen, tror hun at jeg kjeder meg, og føler seg urettmessig ansvarlig for å endre på dette, noe som er veldig omtenksomt, men kan bli litt intenst i lengden. Noen av hennes forsøk er dermed mindre vellykkede enn andre, men den dagen hun tok hele familien med for å se stats parken, en bøffelfarm og USAs største Cotton Wood tre satt jeg stor pris på hennes initiativ. Hvem har vel ikke lyst å se svære dyr som man tidligere bare har hørt om i fortellinger om cowboyer og indianere? Og vi mennesker har visst en generell fascinasjon for ting som skiller seg fra normen i størrelse.

State Park i Lac qui Parle County var i grunn som en hvilken som helst rasteplass i Norge, men man kan jo ikke forvente så mye når man er på besøk på prerien og ellers er vant til fjorder, fjell og daglig omgir seg med allskens paradisk natur. Det var likevel godt å se noe annet enn mil etter mil med kornåkre og jaggu har de ikke mygg i midtvesten også.

Etter å ha gått litt rundt i parken og lyttet til ymse bølgeskvulp, sett en og annen hjort og ledd for megselv over at sørenden av parken heter South Park (hirr hirr) dro vi videre til det store treet.

Og det var stort. Skuffet ikke! Skulle ønske jeg husket noen nyttige fakta om dette treet, som f.eks. alder, men jeg tror trygt jeg kan estimere at det er gammelt!

Høydepunktet for vår lille utflukt var uten tvil besøket på bøffelfarmen. Trudy jobber sammen med en dame som sammen med sin ektemann likså godt startet med bøffeloppdrett. Vi hadde i utgangspunktet ikke tenkt oss innom dem, men da jeg satt klistret til bilvinduet og stirret storøyd på de enorme dyrene som beitet i veikantet ble Trudy så begeistret at vi likevel tok turen, bless her heart. Eierne tok oss med til gjerdene og vi fikk til og med klappe på noen av de små oksene. I følge bonden selv er det kyrne som er "farligst" når de har kalver, selv om jeg personlig var mest engstelig for denne karen her:

Storingen veien nesten 1,3 tonn og er 15 år gammel. Han er virkelig deres pride and joy, men spiller kostbar og vil ikke parre seg. Kanskje han "beiter på feil side av gjerdet" if you catch my drift (humre humre). Bonden gikk til alt overmål inn i gjerdet for å lokke beistet mot oss og man kunne formelig føle bakken riste når han ruslet bedagelig forbi.

Jeg, som er skrekkelig redd for store kyr og dyr som moskus o.l., kunne blitt på denne gården i dagevis og bare studert disse dyrene.

Du synes kanskje min fascinasjon er litt i overkant, men som nevnt tidligere er bøffler noe man tidlig lærer om når det er snakk om USAs historie, og for meg er de rene severdigheten.

Bøndene forsikret seg om at vi dro hjem med rikelig tørket bøffelkjøtt og bøffelpølser (som smakte utmerket btw), men før vi vendte nesen helt hjemover var vi også innom en bonde som driver med oppdrett av amerikansk elk. Disse kan best beskrives som store hjortedyr eller en kombinasjon av hjort og store reinsdyr, og er ikke like vanlig å se i friluft som en ordinær Bambi. Vi kom ikke så nært innpå disse dyrene, men jeg fikk tatt noen bilder fra veien, og tar til takke med god zoom.

Bryllup

2010-07-25T15:57:00.011+02:00

Hvis du lurer på om amerikanske bryllup er slik som vi ser de på filmer og TV så er svaret ja. Akkurat sånn er de. I hvert fall det jeg deltok i i Dawson. Men det skal nevnes at bryllupsfesten til Nick og Megan Hastad deltar i en internasjonal konkurranse for bryllup i særklasse, og at alt var over the top med vilje og viten. Veldig veldig vakkert og utrolig forseggjort. En stereotype vi ser ofte er at det danses Chicken dance og Hokey Pokey i amerikanske bryllup; en klisje jeg skulle ønske jeg kunne bekrefte for dere, men har problemer med å få lastet opp videoen til bloggen.

Brudgommens foreldre eide et blomsterselskap, noe som medførte et preg av regnskog under selve festen. Veldig vakkert, men noe bortkastet vil jeg si. Hver blomsterdekorasjon var for eksempel pyntet med en type blomst, som ene og alene kostet rundt 120 kr, pr stk!! I det hele tatt var jeg rimelig nervøs hele kvelden for at jeg skulle sette meg på feil sted eller løpe bryllupskaka over ende.

Selve bryllupskaka spiste vi ikke av i det hele tatt, og den "lille" biten ved siden av den store beholdes visstnok av brudeparet så lenge de er gift/lever....rare disse amerikanerne.

Etter hvert som kvelden ble til natt og de konsumerte drinkene ble mangetallige kunne vi visstnok slappe litt mer av, spenne av oss de høye hælene og danse uten å bry oss om at kjolen kanskje var pakket ned i strømpebuksa. Andre tradisjoner amerikanerene praktiserer er for eksempel strømpebånd auksjonen, det velkjente blomsterbukett kastet og "the dollar dance", hvor man betaler en dollar for å danse med henholdsvis bruden eller brudgommen. Jeg var en av de aller siste som sto i kø for å danse me Nick, og de skulle til å avslutte hele greia da jeg inntok dansegulvet. Han fikk såvidt spurt meg om når jeg og Matt har tenkt å gifte oss før vi måtte gi oss. Jeg fikk tid til å svare "ikke enda". Ønsker brudeparet all lykke i fremtiden og takker for en finfin fest.

Reiselogg del 2 - Oslo-Philadelphia-Minneapolis

2010-07-25T15:24:00.005+02:00

Etter å ha overlevd den tragiske natten på flyplasshotellet i Oslo var det på høy tid å komme seg videre. Av alle de 170 passasjerene som protesterte høylytt når annonseringen om den kansellerte avgangen kom var jeg en av meget få heldige som "bare" måtte vente i 24 timer. De aller fleste ble automatisk ombooket til en ekstraavgang som skulle gå mellom 18 og 20 på kvelden, mens jeg og tre-fire andre boardet og var klare til avreise klokka ett.

US Airways er ikke akkurat det mest imponerende flyselskapet jeg har vært borti. Jeg satt ved nødutgangen over hele Atlanteren, noe som i praksis betyr at du har bedre beinplass enn ellers, og at det ikke sitter noen rett foran deg, men det gjorde ikke det hele noe mer behagelig. Uten noe og støtte beina på ble det lite søvn, og til forskjell fra alle andre fly jeg har tatt over lengre avstander som dette hadde vi ikke hver vår TV skjerm hvor vi kunne velge hva vi ville se, men heller en liten felles skjerm oppe i taket på flyet. Vel vel, jeg var i hvert fall på vei, og jeg var førstemann ut av flyet i Philadelphia, noe som jo nesten aldri skjer!

Tollen/passkontrollen tok utålelig lang tid. Den unge herremannen som bemannet disken jeg sto i kø ved må ha vært ny, det er simpelt hen ingen bedre forklaring på hvordan han kunne tillate seg å bruke så innmarig lang tid på ca 10 mennesker. Køen var ikke lang i utgangspunktet, men vi kunne se køene ved siden av oss bli skiftet ut av nye mennesker jevnt og trutt. Det sto to norske forretningsmenn bak meg i køen, antageligvis fra Oslos beste vestkant hvis man skal dømme etter toneleie og Ralph Lauren piquet faktoren. Disse klaget på tempoet som best de kunne med sin stusselige bannskap, og jeg lo godt innvendig med tanke på hvilke profaniteter jeg ville liret av meg, hadde jeg åpnet slusene.

Vel gjennom grensevaktenes vaktsomme øye gikk resten som smurt. Philadelphias flyplass var lett å orientere seg rundt og jeg fant min gate i god tid. Flyet til Minneapolis tok omlag 2 timer, selv om det virket mer som 10 for en utslitt og utålmodig bygdejente. Vi landet faktisk 12 min før tiden og mens jeg ventet på baggasjen kom en stresset amerikaner meg i møte og alt ble såre vel. Det er godt å være tilbake!

Dagen i dag

2010-07-25T14:18:00.004+02:00

Jeg har fått en utfordring fra Pludre Hanne igjen:) Den går ut på å fortelle litt om dagen din. Here I go!

Morgenens nedtur:
Jeg våknet igjen kl 6, selv om vi var i bryllup i går natt, hvor jeg drakk mange, mange øl og danset meg sliten i beina. Er for tiden på ferie i USA og pga 7 timers tidsforskjell våkner jeg på tidspunkt som tilsvarer sen formiddag hjemme:)

Utenfor mitt vindu
har sola akkurat stått opp over prerien, og skinner vakkert over Mark Hastads maisåker.

På fjernsyn i går
var det sikkert mye bra, men måtte tenke hardt på om jeg i det hele tatt så noe TV i går. Men kom på at vi så filmen "2012" mens jeg gikk til og fra mitt lesested i sola.

Jeg har på meg
Min favoritt linbukse, sort, og marineblå reklame t-skjorte jeg fikk hos Matts slektning som jobber for en eller annen sprit leverandør....;) Det står "Tommy Bahama Rum" på den, og det har blitt den nye nattskjorta mi.

I dag skal jeg
oppdatere bloggen med alle reiseskribleriene mine. Det blir en del når man reiser langt og må leve med kansellerte flyavganger. Ellers tenker jeg å komme meg ut i sola i dag også, det ligger an til å bli en vakker dag. For øvrig liker jeg planløse søndager, og jeg kunne trenge en lat dag, det har vært mye action siden jeg kom til statene.

Men jeg ville heller
eh....vært på cruise i Caribien? Dratt til Texas eller Mexico? Nei, jeg har det rimelig bra her.

I vinduskarmen står
det ingenting i rommet jeg har blitt tildelt i Hastad huset, men hjemme på pikerommet står det et lite stereoanlegg kjøpt på Coopen for mange år siden. Har registrert at fluene har begynt å formere seg eksponensielt der i det siste. Kanskje jeg må vaske litt....

I helgen skal jeg
i bryllupet, som var i går, hvis vi snakker om denne helgen. Ekte amerikansk bryllup i særklasse må bare oppleves. Ekstravagansa.no sier jeg bare. Kommende helg skal vi antageligvis til Sioux Falls, byen hvor Matt gikk på college, og besøke venner og kjente.

Morgendagens lykke
Sol og varmt vær. Det er virkelig sann lykke å suge til seg så mye D vitamin etter månedsvis med regn i norldand.

Dette bildet har dere aldri sett før:
Her forsøker jeg å håndtere spisepinner, noe jeg ikke har så god trening i enda, på en restaurant som heter Origami Sushi på Ridgedale kjøpesenter i Minneapolis. Men jeg fikk det til, og mine California Maki gikk ned på høykant. Mmmmmm!

Jeg sender utfordringen videre til:

Kirsti!!!:D

Reiselogg - del 1- Bodø-Oslo-Phil...nei vent?

2010-07-20T21:01:00.003+02:00

Sitter nå på Radisson hotellet i Oslo og surmuler stort over at dagen som begynte så bra var en kortvarig lettelse. Etter å ha stått opp kl05.00 for å nå flyet fra Bodø til Oslo for så å vente i to timer på Gardermoen før jeg fikk sjekke inn, fikk vi vite, ca en halvtime før flyet til Philadelphia skulle gå (12.55) at det var blitt kansellert. Ventet så tre timer i kø for å finne ut om det var mulig å bli satt på en annen rute til Minneapolis, men med 170 passasjerer med meg i klagekoret var det i grunn mest synd på de to(!) damene som måtte hjelpe oss. US Airways imponerer altså ikke, og jeg ble rebooket til samme flyavgang i morgen. Er forsåvidt ikke så værst, de aller fleste andre må vente til i morgen ettermiddag/kveld, og jeg blir jo ikke for sent til noe annet enn kvalitetstid med yndlingsamerikaneren min.

Vi har blitt enige om at den ene dagen vi mister antageligvis var en veldig dårlig dag, med fryktelig vær, ingen spennende opplevelser, mest sannsynlig en krangel eller to, og at jeg sikkert har det best uten:)

Jeg sitter da her, med mine to gratis måltider og inkludert frokost som jeg akter å utnytte til det fulle. Det er i grunn merkelig at vi får vouchers på 100 og 150 kr, når middagsmenyen ikke inneholder èn rett i denne prisklassen. Vel vel, i morgen på denne tiden er jeg forhåpentligvis på vei over atlanteren, og jeg er jo glad for at de ikke setter oss på et fly som lekker olje, tross alt.

To be continued....

Kvalhornet

2010-07-12T08:56:00.005+02:00

Kvalhornet er et fjell i Valnesfjord som ruver 962 m.o.h. Jeg var der for første gang som 10-åring, og har ikke vært helt på toppen siden. Har bare dårlige unnskyldninger for det, men i går ettermiddag ble det omsider en endring i den statistikken. Været var varmt og fint, og det blåste friskt fra toppen. Utsikten kan best beskrives med bilder:
Å ha tilgang på slik majestetisk natur er et privilegium vi ofte tar for gitt, særlig her i Nordland, hvor vi har så mye av den. Nå som jeg står i fare for å ikke se så mye til disse omgivelsene til hverdags akter jeg å benytte meg av den i fulle åndedrag når jeg kan. Takk til Marte og "Rolf Rubin" som peste seg opp fjellsia sammen med meg, uvitende om hva jeg hadde dratt dem med på.

5 år ved HIBO - ingen nevnt, ingen glemt

2010-07-08T11:02:00.000+02:00

Her om dagen fikk jeg resultatet fra min siste eksamen ved høgskolen i Bodø, og beviset på at jeg er uteksaminert for all overskuelig framtid. Etter 5 år ved denne utdanningsinstitusjonen, og med en bachelor, et årsstudium og et bachelorkurs i lomma, er det altså på tide med noe nytt og annet, og jeg kan formerlig se livet mitt ta kjempesteg framover. Som student lever man i grunn i en hyggelig og trygg atmosfære hvor man gjerne bekymrer seg mer for neste eksamen enn for hva som skjer når man er ferdig med studiene. Nå er det jo ikke alle som er så ekstreme at de flytter til et annet kontinent for å lete etter jobb der, men det er på en måte en sjebne jeg har blitt kastet inn i, og etter hvert har slått meg til ro med. USA får "bring it on", og vise meg hva det har å by på, så får vi se om jeg takker ja. Men nå som jeg sitter med følelsen av at nok en epoke i mitt liv er over, ønsker jeg å fortelle kortversjonen av mitt høgskoleliv.

Jeg hadde to friår etter videregående, så når jeg endelig bestemte meg for å flytte ut og ta fatt på min videre utdanning var jeg så klar at det hele foregikk meget utrauamatisk (for meg i hvert fall, mors traumer er kanskje en annen historie). Høgskolen i Bodø har en solid og god fadderordning takket være engasjerte studenter, og jeg ble tatt godt imot og fikk raskt venner både i - og utenfor - klasserommet. Det viste seg tidlig at i en klasse med 40 mennesker som har valgt å bli sosialarbeidere opprettes det tette vennskapsbånd og godt miljø. De stakkars 2-3 guttene i klassen ble raskt offer for intens favorisering og som de eneste hanene i hønsehuset er det fare for at de er for alltid miljøskadet etter 3 år med kakling.
Da førsteåret bestod av mengder med sosiale aktiviteter og MYE fest og moro, bar andreåret mer preg av etablering i tidlig fase og mer familieliv (for enkelte). Vi fikk oppleve hvordan det var å selv være fadder for nye studenter, noe som tok rotta på russetida og alle festivalsommere sammenlagt! Vårsemesteret bestod av 5 mnd lang praksis, og mange av de menneskene som møttes etter endt praksis kunne tydelig se en markant forandring i oss vordende fagpersoner.
Siste året av bacheloren ble denne forandringen satt i skyggen av frykten for at vi nå snart skulle ut i verden og faktisk hjelpe andre med problemene sine. Den måtte vi visstnok bare svelge, her var det bare å hoppe i det, fikk vi beskjed om på avslutningsdagen, da vi sto rake i ryggen og smilte blendende til fotografen. Noen så gjorde, andre studerte videre, og mange gjorde begge deler, inkludert meg. Dette året markerte seg som det året jeg virkelig ble kjent med meg selv, mine begrensninger og muligheter, og hvem jeg ønsker å være. Det er mange mennesker jeg har å takke for dette, på godt og vondt, og det får meg til å tenke på hvor stort jeg verdsetter det ekte og det genuine hos folk.

Livet som student fortsatte. Personalledelse og kompetanseutvikling. Arbeidsrett med Inger Benson, skrekk og gru. "Juss er gøy, dere!" I en tilværelse av ensomhet, forlatt av de fleste av mine medstudenter, og med fullt fokus på hvor mye det siste året hadde forandret meg, fant jeg trøst i en ny fadderperiode og mange, mange nye bekjentskaper. I løpet av tre små uker hadde min bekjentskapskrets vokst med omlag 300%! Hvilke muligheter! Hvilke mennesker! Her skulle jeg såvisst ikke bli ensom, noe som gjorde seg gjeldende med brask og bram under feiringen av min 25 års dag; en fest som gikk ned i historien som tidenes "kongehallaise" og et "inspirerende" møte med amerikaneren som nå venter på meg på andre sida av kloden.

År 5: Funksjonshemming - aktivitet og deltakelse. Skoleårets sosiale agenda manglet verken aktivitet eller deltakelse, og bød på enda flere fine mennesker, nok en fadderperiode, og mange, mange bekymringer for framtiden. For jeg begynte å ane at min kvote som student var oppbrukt, at jeg var ment for noe mer og noe annet, og konturene av et ønske om miljøforandring viste seg, selv om tanken på å dra fra det kjente og trygge alltid har skremt meg, og ofte hindret meg fra å slippe tak. Amerikaneren flyttet inn hos meg etter nyttår, og i løpet av våren 2010 har vi forsøkt å legge planer for en framtid som ikke lar seg planlegge. Det eneste vi kan ta for gitt er at vi må ta alt et steg av gangen, og stole på at det ordner seg for snille barn.

Jeg skulle ønske jeg kunne navngi alle som har gjort mine 5 år ved HIBO til en utdanningserfaring som har overgått, utfordret, sjokkert, og gledet meg til det hinsidige, men jeg velger heller å ikke nevne noen. Det viktige er jo at jeg selv husker dere. Som den snik papparazzien jeg alltid har vært har det blitt usannsynlig mange bilder opp gjennom årene, som jeg nå jobber med å organisere til en film i to deler; 3 år som sosionomstudent og de 2 påfølgende årene. Disse vil nok kreve sin tid, men de kommer, i et forsøk på å billedliggjøre mine år ved høgskolen. Takk for meg virker spakt å si, men det er virkelig mange jeg skylder takk etter disse fine årene.

Ingen nevnt, ingen glemt.

Hey Ya! Charlie Brown Style

2010-07-06T20:48:00.001+02:00

Mørk namnam

2010-06-22T17:02:00.005+02:00

Som sjokoladoman føler jeg det er min plikt å opplyse folket om nyheter på markedet, i hvert fall de som er verdt å prøve. Jeg kjøper vanligvis ikke Freias Premium sjokolader, da jeg ikke synes "eksklusiviteten" er verdt de ekstra kronene de gjerne koster, men gjorde et unntak for denne nykommeren (den kostet forsåvidt bare 19 kr, i forhold til de andre som ligger rundt 30, mulig den var på tilbud).

Dersom du liker mørk sjokolade, vil du elske denne. Sjokolade og mint er jo en killer combo, men det er lenge siden jeg har smakt det i bedre symbiose enn her. Og ja, mye bedre enn After Eight. Anbefales!

Livets store bekymringer

2010-06-21T09:00:00.000+02:00

Det er jaggu forskjellig man bekymrer seg over når man står på terskelen til utvandring fra moderlandet, å skal gi seg i veg til et annet kontinent. Man skulle tro jeg tenkte på ting som å reise fra familien, venner, si opp jobben og det å starte helt på nytt, visumsøknader og kulturforskjeller, men neida, her i gården er det de nære ting jeg kommer til å savne. Nærmere bestemt ekte norsk pålegg og Wasa knekkebrød.

Generelt synes jeg at utvalget av "toppings" er ganske dårlig over there, bortsett fra alle de ørtogførti typene med ost de har (dog ikke brunost!). Hvordan skal jeg overleve uten leverpostei og Nugatti, makrell i tomat og Noras hjemmelagede?? Stabburet eksisterer ikke der borte, og jeg kan se for meg at importkostnadene kanskje ikke er forenelig med etterspørselen. De amerikanske kostholdsvanene får stadig mye pes, og noe jeg har bedt innstendig om at jeg og Matt skal prioritere er å opprettholde matvaner som er tilnærmet like de vi hadde i Norge, selv om det er dyrere enn alternativet. Tilgangen på fersk frukt og grønnsaker er visstnok god, hvis man er villig til å leve litt eksklusivt, men hvem vet hvordan fordøyelsessytemet mitt vil reagere på å ikke få sitt daglige inntak av Husmann og jern fra brunost og leverpostei?? Godt at jeg skal til den norskeste staten av dem alle da, Minnesota. Kanskje jeg finner noen sympatiske gamle norskamerikanere, som forstår min nød, og hvis skulder jeg kan gråte på.

Tapte symboler

2010-06-21T07:52:00.004+02:00

Jeg har akkurat gjort jeg ferdig med boken Tapte Symboler av Dan Brown, som jeg fikk til jul av min kjære bror, og synes det passer seg med en liten anmeldelse. Dersom du har sett filmen Da Vinci koden og kanskje også lest boken - og likt den - vil du elske denne boken. Jeg likte denne bedre enn Da Vinci koden, mest pga. de fantastiske tvistene og avsløringene i slutten.

Omtale fra omslaget:
"Robert Langdon må på kort varsel overta som foredragsholder for å hjelpe sin gode venn Peter Solomon. Men kvelden tar en uventet vending. En uhyggelig gjenstand blir oppdaget. Langdon gjenkjenner den som en eldgammel invitasjon til en lenge glemt verden av esoterisk visdom. Når Peter blir brutalt kidnappet, forstår Langdon at hans eneste håp for å redde vennen er å akseptere den mystiske invitasjonen."

Brown har en unik evne til å snøre deg inn i intrikate mysterier, som du ikke på noen måte ser for deg kan bli løst, for så å sjokkere og forbløffe med det du aller minst venter. Det er hinsides min forstand hvordan et menneske kan mobilisere motivasjon og kunnskap nok til å utarbeide en slik beretning som omhandler stort sett alle verdens religioner, kompliserte framstillinger av Frimurernes gamle ritualer og mystiske trosretning, ny og gammel vitenskap, teknologisk innsikt på høyt nivå, mystiske gåter og symbollære som bidrar til å fange leserens oppmerksomhet fra første avsnitt. Hans måte å presentere karakterene på, og la alle spille en viktig rolle, hvor enn liten eller stor, slik at man føler at man er tilstede, eller virkelig kjenner vedkommende er også bemerkelsesverdig. Boken inspirerer meg til å fordype meg i historien om symbolene vi omgir oss med hver dag, og deres opprinnelse, da de tydeligvis har en mer betydningsfull og meget annerledes bakgrunn enn man kunne tenke seg til. Det at Brown forankrer alle elementene i boken i eksisterende teorier, historier, og faktiske steder og hendelser gjør ikke det hele mindre imponerende. Dette er forfatterkunst på sitt aller beste.

Etter å ha ligget våken alt for lenge for å krampaktig gjøre meg ferdig med de siste sidene gikk jeg sporenstreks online for å sikre meg de resterende Dan Brown bøkene som mangler i samlingen min, nærmere bestemt Den digitale festning, Iskaldt bedrag og Engler og demoner. Sistnevnte bok finnes også i filmversjon, og jeg håper virkelig Tapte symboler også når lerretet snart. For øvrig vil jeg anbefale alle å lese disse bøkene på originalspråket, selv om jeg leste både Da Vinci koden og Tapte symboler på norsk. Å se forfatterens egne ord i bruk gir en egen opplevelse av historien, selv om oversetterne har gjort en meget, meget god jobb.

Flere anmeldelser av boken kan du lese her.

Konfekt oppskrifter

2010-06-20T01:11:00.008+02:00

Etter mine eskapader som konfektmaker er det vel bare rett og rimelig at jeg deler oppskriftene, det synes i hvert fall pludreHanne, så her har dere dem.

Lettvinte sjokoladekarameller med appelsinsmak (gir 36 stykker)
400 g hermetisk søt kondensert melk
50 g usaltet smør, i terninger
200 g mørk sjokolade med appelsinsmak, finhakket
200 g mørk sjokolade, finhakket

Kle bunnen og sidene i en kvadratisk kakeform på 18x18 cm med to strimler bakepapir. La bakepapiret henge utover sidene i formen.

Ha den kondenserte melken i en kjele sammen med smøret. Rør over svak varme til smøret smelter og blandingen er glatt. Varm opp under stadig omrøring til det akkurat begynner å småkoke. Ta kjelen av varmen, og la blandingen stå i 5 minutter for å avkjøles litt. Tilsett sjokoladen, og rør til den akkurat smelter.

Hell raskt blandingen i formen, og glatt til overflaten. Sett formen i kjøleskapet i 4 timer, eller til karamellen har stivnet. Ta karamellen ut av formen, og skjær den i 3 cm store terninger.

Forberedelser: 10 min + avkjøling i 4 timer. Tilberedning: 5 minutter

Seige karamell - og valnøttkubber (gir 70 stk)
120 g smør, i terninger
400 g hermetisk søt kondensert melk
2 ss lys sirup
160 g lyst brunt sukker
100 g valnøtter, finhakkede og ristet
250 g mørk sjokolade, hakket

Smør en kvadratisk form på 18x18 cm, og kle den med bakepapir. La papiret henge utover kantene på to motstående sider. Det gjør det enklere å ta konfekten ut av formen når den er ferdig.

Ha smøret , den kondenserte melken, sirupen og sukkeret over i en kjele over svak varme, og rør til smøret smelter og sukkeret løser seg opp. Øk varmen litt slik at blandingen småkoker langsomt og jevnt. Rør konstant i 9-10 minutter, eller til blandingen får farge som karamell og slipper sidene i kjelen når du rører i den. Rør inn valnøttene. Hell blandingen i formen, og la den stå i romtemperatur til den stivner.

Ta den stivnede konfekten ut av formen. Bruk bakepapiret som håndtak. Skjær konfekten i seks like store stykker. Rull stykkene forsiktig sammen til om lag 12 centimeter lange kubber, og plasser dem på et stekebrett kledd med bakepapir. La brettet stå i kjøleskapet i 1 time, eller til kubbene er helt faste.

Ha sjokoladen i en stålbolle eller annen ildfast bolle. Fyll en kjele halvfull med vann, og kok opp. Trekk kjelen av varmen. Plasser bollen over kjelen, men pass på at den ikke kommer i kontakt med vannet, for da vil sjokoladen bli for varm og svi seg. (Det må heller ikke komme vanndamp i sjokoladen - da vil den bli kornete.) Rør om nå og da til sjokoladen har smeltet. Dekk karamellkubbene med smeltet sjokolade, og legg dem tilbake på brettet. Sett dem tilbake i kjøleskapet til sjokoladetrekket har stivnet.

Om lag 10 minutter før servering tar du så mange kubber som du trenger ut av kjøleskapet. Skjær den i cirka 1-1 1/2 centimeter tykke skiver. Oppbevar resten av kubbene i kjøleskapet til de skal spises.

Forberedelser: 20 min + avkjøling i 1 time. Tilberedning: 20 min.

Kjede-blogging

2010-06-18T11:32:00.006+02:00

Min bloggertante sørger stadig for å holde skibenten i meg på tå hev, og her har jeg fått en utfordring av typen jeg liker. Takk til PludreHanne:)

Reglene for utmerkelsen er at man må linke til den man har fått utmerkelsen fra, skrive sju ting om seg selv og til slutt sende den videre til sju andre bloggere. Akkurat der får jeg litt problemer, da jeg ikke har så mange bloggvenner, men jeg sender ut til de jeg har:D Så Kirsti blir den heldige vinneren her!

1: Jeg har endelig, etter årelang sparing og mange gjenopplivningsoperasjoner, begynt å få langt hår igjen!

2: Jeg har et nærmest erotisk forhold til bållukt

3: Det som skremmer meg mest i forberedelsene til flytting "over dammen" er tanken på at jeg må si farvell til naturen i Valnesfjord.

4: Jeg liker administrativt arbeid og hauger med papirarbeid *gisp*

5: Jeg drømmer om å kunne leve av å skrive

6: Jeg var 21 år første gang jeg reise med fly

7: Jeg blir bare mer og mer lik min mor

Syllefyk

2010-06-18T09:39:00.003+02:00

Dette lille diktet har ligget i min lomme (på mobilen) i lengre tid nå, helt siden en svært, svært dårlig dag, etter en meget, meget fuktig kveld . Det er vel på tide at det får se dagens lys og kan veilede andre mennesker i samme tilstand.

Når morgenen gryr etter lystig lag
stiger solen for en smertens dag
Dagen derpå er den berømte streken
som vi må tåle for å være med på leken
Paracet og Ibux blir frokost nå
det er nok ingen annen rå'
Dagen tilbringes i vannrett vinkel
appetitten er som regel spinkel
Nervene viser ingen nåde
her får fylleangsten råde.
Unnskyldningene er alltid mange
for årsaken til ustø gange:
Drikkepress, lav moral, ønske om formering,
jobbstress, feiring/trøst eller dehydrering.
Ofte kommer vi til rett konklusjon, men glemmer det til neste gang,
for det er jo gøy mens det står på, med venner, vin og sang.
Derfor sier jeg det nå med et dikt
og håper dere husker slikt:
å forbanne vinen nytter ikke
når du ikke har vett til å slutte å drikke!

Strømbrudd

2010-06-09T10:24:00.004+02:00

Det utbygges iherdig på jobben for tiden, og sluttresultatet blir sikkert like fantastisk som lovet, men i mellomtiden må vi leve med en del støy og ikke minst daglige strømbrudd. Mine arbeidsoppgaver er av den sorten jeg ikke får utført uten strøm, da det meste foregår på - eller ved hjelp av - datamaskin og internett. Etter hvert strømbrudd tar det i tillegg en del tid før pasientjournalsystemet (DIPS) er oppe å går igjen, så de siste dagene på jobb har vært preget av (minst) to timer dødtid mellom kl 08.00 og 10.00. I den anledning har jeg blitt ganske flink til å aktiviserer megselv på kontoret, med diverse (mer eller) mindre arbeidsrelaterte oppgaver:
- organisere huskelapper, gjerne kronologisk, eller etter viktighet
- lukte på korrekturlakk (men husk å ta pauser av og til)
- kvitte seg meg gamle "eselører" i diverse bøker/blader
- gi deg selv manikyr
- gå på oppdagelsesferd i korridorer uten vinduer eller øvrige lys (oppdaget at nødutgangskilt gir innmarig godt lys hvis man bare oppholder seg i mørket lenge nok)
- lag liste over hva du skal blogge om når bare strømmen kommer tilbake
- oppdater din mobil; slette sendte/mottatte meldinger, gamle bilder, telefonnumre du ikke har bruk for lengre etc
- oppdater din facebook-status over mobil og klag over strømbrudd
- krysse ut dagene som har gått på den store kalenderen på veggen, eventuelt marker merkedager i framtiden
- sorter pennholderen din
- gi munnen en god omgang med tanntråd
- tørk støv
- bytt vann i usb-akvariumet fra dealextreme.com
- gå på rekvisita rommet å legg deg opp nok binders, konvolutter, stifter og post-it lapper for de neste 6 mnd
- rydd på korktavla di
- rydd pulten slik at alt står i rekkefølgen størst til minst e.l.

Det er rett og slett ingen grenser for hva tiltakslysten kan by på, før du vet ordet av det er du den mest virksomme av alle som lider under strømbruddet:) Ha en fin dag!

Min karriere som konditor

2010-05-30T10:06:00.002+02:00

I januar gikk jeg til innkjøp av tidenes beste bok. En sjokoladebibel! Det er det jeg velger å kalle den i hvert fall, da jeg har et nærmest religiøst forhold til sjokolade. Det er en livsstil! Fant denne guddommelige boken på Pensum bokhandel ved Høgskolen i Bodø, og har siden siklet over den ene fantastiske oppskriften etter den andre. Boken finnes i flere nettbokhandler og heter enkelt og greit Sjokolade - sjokoladeoppskriftene du bare må ha og inneholder oppskrifter på kaker, desserter, formkaker og bakverk med sjokolade i.

Noen av oppskriftene består av ingredienser som man kanskje ikke finner på Rema 1000, men en tur på utenlandske importbutikker i Bodø og jeg hadde alt jeg trengte. Søt, kondensert melk er forresten noe jeg syns Rema kan begynne med, da det går igjen i mange av disse oppskriftene.

Jeg gikk raskt igang med utprøving av en rimelig enkel oppskrift på myke sjokoladekarameller. Resultatet ble fantastisk og lignet i grunn mye på bildet i boken. De skulle hatt appelsinsmak, men da jeg ikke fant kokesjokolade med appelsinsmak, som oppskriften beskrev, prøvde jeg meg bare med å klemme en appelsin over røra. Det ga ingen bemerkelsesverdig smaksopplevelse, men karamellene var innmarig gode likevel. Hvis dere er snille kan det hende jeg deler oppskriften her på bloggen:)

Med fornyet tro på konditoren i meg gikk jeg løs på en mer utfordrende oppgave. Valnøttkubber dyppet i sjokolade: lag karamell, ha i hakkede valnøttkjerner, kjøl ned, dypp i smeltet kokesjokolade. Karamellen skulle vise seg å bli en utfordring. Både nedkjølingsprosessen og formingen av selve kubbene krevde en finesse og tålmodighet jeg tydeligvis ikke besitter. Fryseren ble svaret, og selv om resultatet ble langt fra like glamorøst som bildet i boken var smaken upåklagelig. Ca. to dager etter at jeg hadde laget dem oppdaget jeg at jeg hadde glemt å ha sirup i karamell-røra, og er tilbøyelig til å legge skylden for godteriets manglende attraktivitet på dette faktum.

Her har vi bildet fra boken:

...og her er mine ferdige kubber....

Like etter dypping....

....jadda.

Men gøy var det! Og øvelse gjør mester, har jeg hørt, så denne boken skal nok få gjennomgå, før jeg legger opp som konditor:)

Bloggforbud

2010-05-14T13:16:00.003+02:00

Jeg har desverre fått bloggforbud til jeg har levert hjemmeeksamen neste fredag (21.mai). Forbudet er lagt ned av meg selv, selvsagt, og jeg er urokkelig i min bestemmelse. Tydeligvis. Ha en fin 17.mai!

It's alive, IT'S ALIVE!

2010-05-07T08:35:00.001+02:00

Grønne fingre er ikke en er ikke noe jeg kan skryte på meg. Jeg kunne nok tatt livet av den mest hardføre kaktus, og de eneste plantene jeg har investert i siste halvår er ørkenplanter som visstnok skal være umulig å ta livet av så lenge du har spor av luftfuktighet i huset. Jeg mistenker likevel at den eneste grunnen til at de fremdeles er i live, er pga. min samboer, som tidvis gir dem fuktig påfyll. Etter at jeg tok livet av mine elskede Bonsaier har jeg i grunn mistet all tro på at noe levende kan blomstre hos meg. Men til min 26 års dag fikk jeg denne lille krabaten, i en veldig søt baby-sko potte, og ikke nok med at den overlevde festen; nå blomstrer den igjen! Hurra! Dersom noen vet hvilken type blomst dette er så sleng gjerne inn en kommentar, for når det kommer til blomsternavn er jeg helt "grønn"....hihi:)

Lykken er en vakker notatbok

2010-04-30T14:54:00.000+02:00

Alle som stadig blir rammet av akutt skrivekløe vil nok være enig i meg i utsagnet over. Enten du har en forfatter i magen, er manisk listemaker, hobbyblogger eller som meg; all of the above følger det en helt spesielt type tilfredshet med å ha en notatbok som ser tiltalende ut, for ikke snakke om gleden ved å kjøpe en ny. Nyinnkjøpte skrivebøker er magiske! De er bokstaveligtalt blanke ark med de berømte "fargestiftene tel". Til og med lukten av ubesudlet papir får meg til å smile. Denne gangen er det dette utrolig forseggjorte kunstverket fra paper blanks jeg har skaffet meg. Pris: 129 kr på Pensum bokhandel ved Høgskolen i Bodø. Akkurat denne serien til Paper blanks har dusinvis av tilsvarende nydelige bøker, og jeg har lyst på ALLE. Utvelgelsen var en lang prosess.

Helt fra jeg begynte på barneskolen til jeg var rundt 21 år skrev jeg dagbok, og fetisjen for pent skrivetøy har fulgt meg hele veien. De første bøkene var ganske tradisjonelle småjente-dagbøker, med hengelås som var fryktelig enkel for storebror å dirke opp, og hestemotiv e.l. Senere forandret bøkene seg etter min svært skiftende smak, noen ganger ga jeg dem også navn. (Det er forsåvidt en annen tendens jeg har; å navngi mine eiendeler, det være seg biler, sykler eller planter). Da jeg sluttet å skrive dagbok sluttet jeg visstnok ikke å kjøpe lekre notatbøker, og har nå mange fler enn nødvendig. Men en dag skal jeg nok finne noe å fylle dem med. En dag skal jeg bli dyp og reflektert nok til at alt jeg tenker er verdt å forevige på papir, og notatbøkene mine skal ikke bare inneholde telefonbeskjeder, post-it-lapper og handlelister. Min bedre halvdel ga meg grønt lys til å kjøpe denne notatboken hvis jeg var helt sikker på at jeg kom til å bruke den. Så om du har noen gode forslag så tas de imot med takk:D God helg!

Vår; en sannhet med modifikasjoner

2010-04-28T09:17:00.001+02:00

Vi er værsyke, vi nordlendinger. Generelt værsyke, men særlig i år. Berettiget, vil jeg påstå. Vi fikk jo en fantastisk forsmak på våren ved påsketider med sol og varme som hører sommeren til, og snøsmelting på høyt nivå, bar mark og fuglesang. Men jeg har hørt et sted at han der Adam var ikke så lenge i paradis, og nå som snøfokken igjen plystrer rundt hver hushjørne nord for polarsirkelen går vi rundt med senket hode å angrer litt på at vi la om til sommerdekk og satte vekk skiene. Om vi klager ekstra mye i år så er det vel ikke fordi vi hater vinteren så intenst (snakker for meg selv her) eller fordi vi fryser noe mer nå enn i januar, vi var bare så innmarig klare for våren nå. Vi glemte litt at vi ofte har snøvær og minusgrader på 17. mai, og at i fjor kom siste haglskur i Juni. Lovnaden om tidlig vår, småsko og utepils tok vi for god fisk, og når vi så blir sittende i kortbukse å hutrer med øl-slush på en frossen smijernsbenk i snøværet er det ikke det spor rart at vi blir grinete. Berettiget! Tillatelse til surmuling innvilget.

Småfuglene er også litt forvirret. Etter å ha fått grønt lys til å komme nordover igjen sitter de nå med nebbet (hahaha) i postkassa. Det foregår heftig kamp om føden på fuglebrettet hos mor og far, nå som de overvintrende har oppdaget at vi ikke kommer til å slutte å fø dem enda.

Mange reiser bort på denne tiden av året, gjerne en langhelg bare, til varmere strøk, for å forberede seg på det som forhåpentligvis kommer, og rekreére litt etter en lang vinter, men en hissig vulkan på Island satte en solid stopper for all flytrafikken i et par uker. Stakkars Island. Mennesker er av natur brutale i å rette pekefingre, og vi er i grunn troende til å skylde på landur medur vulkanur for den forsinkede vårur også. Men nok om det, vi har i grunn snakket nok om aske i det siste.

Det jeg vil frem til er i grunn dette: fortvil ikke, medsutrere, våren kommer! Så nylig på værmeldingen at neste uke kommer med sol og varmegrader, og det er vel lite som er så sikkert som at årstidene skifter, før eller senere. Personlig kunne jeg godt satt pris på om vi fikk en litt kjøligere 17. mai i år enn i fjor, da nordlandsbunaden, med sin 2 cm tjukke ull-stakk kan være ganske nådeløs. Mens vi venter på grønn plen og grilling uten frostskader finnes det en rekke hyggelige innendørsaktiviteter vi kan holde på med, og vi har jo god trening i å ha vinter. Dette kan vi! Når våren endelig melder sin ankomst er alle invitert med på grilltur i Bodø! Ha ei fin 1.mai helg!

Wanted: Tigergutt som besudlet min katt

2010-04-27T17:11:00.003+02:00

Resultatet ser du her:

Arna Bjørg og Olli

2010-04-26T19:26:00.004+02:00

Det er ikke uvanlig å få villmarkslivet på døra når man har arbeidsplass midt på snaufjellet. I dag fikk vi besøk av dette, litt uvanlige, paret. Tamreinen Arna Bjørg og collien Olli holder til på nabohaugen, og tok seg i dag en spasertur sammen for å underholde store og små ved VHSS:)

Kaffe

2010-04-13T19:26:00.000+02:00

Det er lite som er så vakkert som en rykende kopp fersk kaffe de grytidlige morgenminuttene før jeg haster av sted på jobb. Å kjenne lukten av nytraktet kaffe mens jeg hører Grisetidlig på radioen og nøysomt smører min matpakke med dagens utvalgte salami og brunost, bidrar til en harmonisk start på det som nesten alltid utvikler seg til en hektisk dag. Frokostrutinene mine er nok ikke tilfeldige, men heller satt sammen av elementer jeg har tatt med meg fra barndommen.

Pappa sier han har drukket kaffe siden han var fem år, og tok morgenkaffen på kjøkkenet sammen med oldefar. Vanskelig å verifisere fars overdrivelser, men jeg har i hvert fall arvet hans avhengighet for akkurat dette "rusmidlet". Som unge likte jeg å våkne til lyden av romstering på kjøkkenet, og lukten av diverse påleggsorter som røpet hvordan lunsjen min ville se ut akkurat denne dagen. Mamma var også ivrig med å tegne små "ha en fin dag"-tegninger på matpapiret, noe jeg kanskje syntes hadde pågått litt vel lenge da jeg begynte på videregående (prisen for å ikke smøre sin egen matpakke?) men til gjengjeld hadde satt umåtelig pris på i dag. Jeg har alltid likt lukten av kaffe, og hadde en periode hvor jeg ofte sto opp tidlig lørdag og/eller søndag for å koke morgenkaffen til mamma og pappa. De trodde nok at jeg var Guds beste barn, og gjorde det for at de skulle få strekke seg litt ekstra lenge, men jeg har en teori om at jeg gjorde det for egen gevinst. Det skal noe til for å få meg opp tidlig uansett, og gode gjerninger står ikke særlig høyt på den lista tror jeg.

Fun fact: visste du at kaffe ble oppdaget av geitebønder, som registrerte at geitene deres ikke fikk sove om kvelden, etter å ha spist en spesiell plante med røde bær?

Selv begynte jeg ikke å drikke kaffe før jeg fikk min første jobb. Jeg likte ikke smaken, og skjønte ikke vitsen. Men det var altså min gamle sjef, Bente Birkelund, fra da jeg jobbet på den lokale Coopen i Valnesfjord, som lærte meg verdien av kaffe. Det var også hun som reddet meg fra koffeinsjokk etter overkonsumering, og lo da jeg med skjelvende hender stakk mascarabørsten langt inn i øyet i et forsøk på å sminke meg selv før jobb. Situasjonen var nemlig slik at jeg på dette tidspunktet ikke hadde sertifikat, og måtte sitte på pappa hver morgen til jobb. Dermed var jeg på jobb 1,5 time før jeg egentlig begynte. Bente var også der, og gjorde sjefsoppgaver på sjefskontoret, eller sjefslageret. Da jeg innså at å sove på pauserommet var bortkastet og at kaffe var eneste utvei for å vekke hjernen og klargjøre den for den kommende arbeidsdagen var det duket for mange pratsomme morgenstunder med Bente og et livslangt kjærlighetsforhold til kaffe.

(har faktisk dette bildet som kjøleskapmagnet)

Fun fact: På 1700-tallet ble kaffe gitt til munker og prester fordi det hadde rykte på seg for å motvirke erotiske følelser og føre til impotens? Slik er det visstnok med alle livets nytelser....(sitat: John Stewart)

Å begynne å like kaffe føles som starten på mitt voksne liv, for nå kunne jeg endelig sitte ved "voksenbordet" i familieselskapene og si ja når jeg ble spurt om jeg ville ha påfyll, og få kaffekopp istedenfor brusglass! Det skal nevnes at jeg har ei tante som ikke drikker kaffe, og som fremdeles får brusglass. Det er nok derfor hun fremdeles ser ut som en 25 åring.
I disse dager har jeg vel det man kalle et moderat kaffeinntak (som ifølge wikipedia er på 6-7 kopper om dagen). Har forsøkt å slutte, men det ville være som å teipe fast lysbryteren på badet slik at lyset alltid er av, for kaffe er faktisk et must for at jeg skal få start på hjernen. På travle dager, eller morgener etter en natt med lite søvn har jeg mange ganger tenkt at kaffe intravenøst ville løst mange problemer. Jeg er faktisk så avhengig at hvis jeg sover lenge en morgen, og ikke får kaffen jeg er vant til klokken halv åtte, våkner jeg med hodepine å er trøtt resten av dagen, men det er absolutt en avhengighet jeg kan leve med. I helgene drikker jeg naturlig nok ikke like mye kaffe som på jobb, men den ene, første koppen om dagen må jeg ha:)

Created on FACEinHOLE.com

2010-04-13T17:42:00.001+02:00

Create your own FACEinHOLE

Buss eufori

2010-04-12T20:10:00.004+02:00

Dørstokkmila for at jeg skal ta buss er ganske lang, men når man har en bil som bare er 4 år yngre enn deg selv hender det titt og ofte at den må på fars verksted i Valnesfjord. Ellers har man jo EU-kontroller, omlegging til sommer/vinterdekk eller oljeskift som gjerne kommer i veien for mitt daglige bilbehov. Så det hender seg altså at jeg må ta bussen, come rain or shine. Men det er altså den nevnte dørstokkmila som er verst, for jeg opplever at når jeg setter meg på bussen, og vegringen for kollektivtransport viser seg å være grunnløs, blir jeg fylt av en helt spesiell type tilfredshet og glede. Det er noe svært avslappende ved å sette seg på en buss å vite at du ikke trenger å verken løfte en finger eller anstrenge konsentrasjonen for å komme dit du skal. Ikke kan du gjøre noe for at det skal gå fortere heller, du legger rett og slett din sjebne i sjåførens hender og kan slappe helt av. Jeg skal innrømme at bussen til byen "i beste sendetid" med femogsøtti 14-åringer på vei hjem fra skola kan være litt slitsom, men hvis du dytter proppene fra iPoden ekstra langt inn i øret slik at du kveler de høye jenteskrikene, har du en unik mulighet til å observere mennesker i en på en måte som forteller deg mye om dem og hvor de kommer fra. Anbefales!

Revolutionary cardgame

2010-04-11T14:34:00.004+02:00

Last night there was a neat birthday celebration for a couple of the internationals at our school. Banjoman being one of them. Naturally we put together a night of mischief and shenanegans, lots of party favours and various card games. As the night went on and our capability to remember advanced cardgame rules was reduced, we came up with a game that required no thaught process what so ever. I'd describe it as the ultimate 52 pick up, and it originated from me flipping a whole deck of cards in Matt and Johns faces. Having two decks at our disposal the whole gang of us (ca. 15 people) quickly started flipping any card we could get our hands on in any wich direction, and it was truely amazing how we got into this game with such enthusiasm and endurance. I dare say we played it for the better part of an hour. Here's a little video clip to better explain exactly how intense and mind blowing this game really was.

Created on FACEinHOLE.com

2010-04-10T16:33:00.001+02:00

Create your own FACEinHOLE

En kjørelærers hårtuster gråner litt....

2010-04-10T16:30:00.002+02:00

....hver gang jeg setter meg bak et bilratt. Det er en sjebne jeg har lært meg å leve med, og på grunn av et rykte jeg selv har vært med på å forme, må jeg nok alltid leve stemplet som en notorisk villstyring i bil. Allerede da jeg var i begynnelsen av tenårene hadde pappa begynt å grue seg til den dagen jeg skulle farte rundt på fire hjul, etter å ha sett en begynnende fartstyrann i mine bilspillferdigheter. Hadde han bare visst hvor tidlig i min kjørekarriere dette skulle gjøre seg gjeldende hadde han sikkert ikke latt meg kjøre opp før jeg var godt inn i 30-årene. Her har min gloriøse merittliste, punkt for punkt:

Februar 2002: Føreprøven bestått, lappen i hånda, sikter meg inn på pappas '98 Ford Mondeo.

Påska 2002: Forsøker å rygge inn i garasjen, mens jeg snakker i mobiltelefon. Lang, bred, ripe på pappas Ford Mondeo.

Hele våren 2002: leker i Fauskes gater med andre medlemmer av rånemiljøet. Traumatisert far vil skåne sin Ford Mondeo, og går til innkjøp av en '86 Ford Orion til datter.

Juni 2002: alle feriepengene går med til å "pusse opp" Ford Orion. (les: tigerplysjtrekk, kjempestore plysjterninger, girkule med 3-trinns lysfunksjon, plysjtrekk til ratt, x-antall lysegrønne wunderbaum)

Juni 2002: med lånt Ford Mondeo blir undertegnede forfulgt av sivil politibil etter å ha tatt en litt frekk forbikjøring av sistnevnte. Resultat: kjeftet huden full, mistet førerkortet i 10 mnd, 8000 kr i bot. Velfortjent. Det hører med til historien at jeg mistet ikke lappen på stedet, og saksbehandlingen tok faktisk så lang tid at jeg fikk redusert straff og beholdt lappen helt til i oktober samme år.

Sommer 2002: lett lek på øde grusvei i Valnesfjord med Ford Orion = sidelengs krasj i ei uskyldig bjørk. Far må bruke sag for å få bilen løs, og den stakkars bjørka måtte bøte med livet. Ford Orion lever videre etter et ansiktsløft fra far.

Oktober 2002: politiet krever at jeg leverer mitt førerkort til nærmeste politistasjon......det blir en lang, og lite edruelig vinter.....

Vår 2003: får en gratis kjøretime av tidligere nevnte kjørelærer, i ren sympati for min selvpåførte elendighet. Det er under denne timen han uttrykker "Hvor lenge har du hatt parkinson, og hvorfor funker ikke medisinen??". Lovende. Består visstnok også denne førerprøven og mor får frynsete nerver av tanken.

Sommer 2003: tilbringes i Fauskes gater, hvor jeg nå tilhører kremen av rånere, og irriterer på meg taxisjåfører og gamle damer med rullator. Klok av skade kjører jeg nå kun biler som sjelden kommer seg over 80 km/t. Ford Orion blir senere døpt Dynamitt Doris, etter å ha blitt beskutt av nyttårsraketter. Gammel bil med råtne dekk= et utall av punkteringer, en mer stilfull enn andre: rygger utfor kai-kanten på Fauske og er på god vei ned i fjærsteinene, før jeg i siste liten klarer å stoppe. Koster meg et dekk. Kjører visstnok videre til jeg innser at jeg kommer ikke langt med et luftløst dekk. Ringer far.

Vår 2004: I et ukonsentrert øyeblikk kjører jeg rett i hengerfestet på en taxi i rushtrafikk inn mot Fauske. Far teiper støtfangeren med gaffatape. Taxi får ikke en skramme.

Sommer 2004: kjører norge på langs (Fauske-Kr.Sand) med to venninner. Kommer hjem uten en skramme! Mor krysser i taket og banker i bordet. På sensommeren får jeg et svært ubeleielig epilepsianfall og mister lappen i ett år. Hele resten av året + vinter og vår 2005 går med til å krangle seg til dispensasjon fra fylkesmannen. Får til slutt tilslag, 2 mnd før opprinnelig utleveringsdato.

Sommer 2005: får sleng på grusvei, vrenger dekket av felgen med bilen full av folk. Flytter til Bodø for å gå skole. Rånelivet tar slutt.

Januar 2006: Dynamitt Doris avgår med døden. '88 Mazda 626 kommer på banen. Blir senere omdøpt til Lennart, pga sin dårlige motorikk (les: Björn Rosenström-Lennart). Det ser ut til at villkatten fra Valnesfjord har begynt å slappe av i gasspedalfoten, men noe sier meg at hun kun ligger i dvale.

Vinter 2008: første parkeringsbot, første utforkjøring. Starter mystisk trend med å stadig vekk låse nøklene inn i bilen. Det skjer titt og ofte i ca. ett år, for så å opphøre fullstendig.

Vår 2008: får tilsendt pent fotografi i posten av en meget feilparkert Lennart, med advarsel fra Parkeringsetaten ellerhvadenåheter.

Høst 2008: parkerer Lennart i fri, han tar seg en liten tur på egen hånd, over parkeringsplassen og opp på fortauskanten. Ingen røverstreker på en lang stund etter dette....

Mars 2010: 6 år etter siste virkelige krasj kjører jeg rett i et autovern. Lennart får virkelig føle på hva det innebærer å være min bil, og jeg må på nytt begynne å telle dager siden siste uhell.

Jeg har slått meg til ro med at det alltid vil være en villkatt i mitt hjerte, og at jeg føler meg som verdensmester i bil....helt til det skjer noe. Jeg kan heller aldri ha en bil som har mer hester enn en avdanket '88 Mazda, og jeg blir nok aldri renvasket for ryktet om å være opphavet til all råkjøring i Salten, noe jeg for øvrig mistenker min kjørelærer for å stå bak :)

Kontorunderholdning fra DE:)

2010-04-08T19:35:00.003+02:00

Caroline GaGa!

2010-04-08T18:49:00.002+02:00

Om du kjeder deg og har et øyeblikk til overs vil denne siden gi deg mye underholdning: www.faceinhole.com

I heart Deal Extreme

2010-04-08T14:00:00.003+02:00

Shopping på nettet er ikke noe nytt fenomen for oss jenter, men det typiske når jenter handler på nettet er jo gjerne at det går mye i klær og kosmetikk, kanskje en og annen bok e.l. Jeg gjør jo det også, for all del, men i det siste er det gadget-siden Deal Extreme som har rasket til seg flest av mine penger. Det fantastiske med denne siden er at hvis du tar deg tid til å lete gjennom praktiske, kjedelige ting som lagringsenheter, elektroniske duppedingser og andre ting som kanskje typen din finner interessant, så finner du plutselig et helt univers av nusselige, helt ubrukelige småting som du bare MÅ ha! Og det beste av alt er at jeg som kvinne kan bruke begrepet "nesten gratis" for å rettferdiggjøre mine innkjøp, og det er egentlig ikke så veldig usant. Man finner massevis av ting for pluss/minus 2-4 dollar (10-20 kr) og uansett pris sendes det fraktfritt fra Hong Kong. Jeg innrømmer lett at jeg har en svakhet for fraktfri netthandel. Man må bare passe på å holde seg under grensa for 200 kr (pga. toll), altså litt over 30 dollar, men det er jo ikke noe problem når "alt" er "nesten gratis":) La meg gi deg noen eksempler på alle perlene jeg har sikret meg i løpet av de siste månedene:

Hvem har vel ikke bruk for en notatblokk som ser ut - OG lukter som - sjokolade?

Eller magnetiske meditasjonsballer, som jeg egentlig ikke vet hvordan man bruker, men de ser innmarig kule ut sammen med spisepinnene jeg kjøpte i samme slengen. Jeg er ikke så veldig god å spise med pinner, det går på en måte mot min natur, men de er jo veldig dekorative:)

Før jul investerte jeg i denne lekre USB-snømannen, som lyste opp kontoret mitt i adventstiden, og kjærestepar-votter, som består av to enkeltvotter og en sammenspleiset vott slik at man kan holde hender når man går på tur i kulda. Har visstnok ikke brukt disse enda, men jeg får helt sikkert bruk for dem til neste høst....?

Og hvorfor ikke gjøre det litt lystigere på kontoret, hvor jeg tross alt tilbringer halve dagen med ting som den tidligere nevnte sjokoladeblokka, usb-snømannen en plysjkledd penneholder med øyne, kaninører og duskehale? Eller en postit-blokk-holder med en liten mann som holder lappene på plass mens det ser ut som han tar et bad?

Jeg har også en svakhet for nøkkelringer, selv om jeg i realiteten kun har ett - til nød to - sett med nøkler som jeg bærer med meg til daglig. Kjærestens Moskva-kjøpte nøkkelring som jeg fikk i julegave har måttet vike plass for disse små herlighetene:

Men galskapen har ikke tatt fullstendig overhånd, jeg har faktisk kjøpt meg et par ting som har praktisk funksjon, og gjør livet litt lettere. Nevner i fleng tannglass med innebygd timeglass, armbåndsur, knivsliper, Gyro Wristball (trener opp håndleddene), datamus (verdens minste sådan), matboks (som ser ut som en hamburger) og selvfølgelig de fantastiske, tidligere nevnte Super Mario tøflene mine. Det magiske egget, som det angivelig skal vokse en plante med en hemmelig beskjed ut av, er sikkert også godt for noe, men det gjenstår å se, da det er intet ugress å skue.

Overasskende nok har denne siden også et godt utvalg av kule, billige smykker, og faktisk noe sminke, og man kan lage seg ønskeliste over produkter man finner, slik at man slipper å lete febrilsk den dagen man bestemmer seg for å slå til. På ønskelista mi nå om dagen finner du blant annet nuppefjerner, USB-fotvarmerpute, hodemassør, en liten bevegelses-aktiverbar frosk som sier ifra når noen kommer inn døra, et utall forskjellige nøkkelringer, og en hamburger-telefon!

DealExtreme har en hel del komplett idiotiske ting også. Noen ting jeg ikke har kjøpt, og som virker litt søkt, selv for meg er f.eks. iPod høytaler formet som en riskoker, støvfjernings-slim og hele mini-sett med pittesmå, antikke møbler, som egentlig er lightere (??)......men bortsett fra det er den eneste ulempen med denne asiatiske perlen av en nettside at det kan ta opp til en mnd før du får varen i posten (andre ganger overassker de, og leverer etter bare en uke). Men tro meg, det er verdt å vente på!

I går fikk jeg hele TO pakker i posten, som bl.a. inneholdt en fresh, rosa, stress-releaver gris, og et USB-kontrollert desktop akvarium(!!). Begge har fått sin plass på kontoret, og jeg er ganske sikkert på at jeg nå har det mest underholdende kontoret på hele VHSS:) All work and no play makes Caroline a dull girl.

Ansiktsløft i Feelgoodbloggen

2010-04-06T14:13:00.003+02:00

Har endelig satt meg inn i den fantastiske verdenen av blogg-design, og har gitt bloggen min nytt fjes. Nyt det så lenge det varer, jeg kjeder meg lett, og har en tendens til å skifte slike temaer ofte når jeg først har funnet ut av alle triksene:) Hvem vet, kanskje jeg med tiden legger ut noen nyttige linker for de av dere som strever med å "pynte opp hjemme". Det finnes nemlig millioner av sider med vakre design og trinn for trinn bruksanvisninger. Så her er det bare å skifte utseende etter humør, årstid eller høytid:) Ha en fin vår alle sammen!

Kontorpåske

2010-03-30T08:38:00.018+02:00

Bortskjemt som jeg er, har jeg i alle mine år som student kunnet nyte minst en 10 dagers påskeferie. Denne luksusen må jeg selvfølgelig se langt etter akkurat i år, når vi har tidenes beste påskevær. I tallrike dager har jeg nå sittet å varmet meg i solstrålene som når meg gjennom kontorvinduet ved VHSS (www.vhss.no), og sendt misunnelige blikk til alle pasientene våre som traver fornøyd forbi der ute, med truger, ski, akebrett, appelsiner, røde kinn og fregner. Det er ikke til å holde ut! Min magre trøst er at i morgen (onsdag) stenger jobben klokka 12, vi hiver pasientene på dør, og alle rapporter, journaler, søknader, inntaksbrev og svarslipper får ligge til over påske, for da tar pasientkoordinatoren ferie! Med utsikter om fortsatt fantastisk vær bærer turen ganske raskt til fjells med min kjære amerikaner, som til min store glede nylig har lagt sin elsk på skigåing, kvikk lunsj og pølser.

Det skal sies at jeg smugstartet påsketradisjonene nå i palmehelga. Jeg dro med meg amerikaneren, en kanadier og en østlending til bygdeparadiset mitt (Valnesfjord), og okkuperte mine foreldres hus etter å ha sendt dem til fjells.

Fredag tok vi rekord i møsbrømlefsespising på ekte Valnesfjordisk møsbrømlefs-basar. Møsbrømlefse er en Salten-matrett som alle brunost-entusiaster bør prøve. Har du aldri hørt om det? Les og lær:http://no.wikipedia.org/wiki/Møsbrømlefse . Nå skal det sies at det finnes like mange varianter av lefsa som det finnes stae saltenværinger som påstår at deres variant er den originale og den beste, så Wikipedias beskrivelse blir litt fattig. Tror foressten aldri jeg har drukket melk til lefse...får da være grenser for meieriprodukter i en smell.

De besøkende, som ikke har vokst opp med møsbrømlefse, tok utfordringen med godt mot, og både kanadieren og østlendingen spiste respektable 2 stk hver, mens jeg og amerikaneren hadde beinhard konkurranse om hvem som klarte flest. Jeg stakk av med en soleklar seier og skjelvende hender etter 4 lefser, mens Matt ga opp etter 3,5. Amerikansk kosthold blekner når det serveres lefse i Salten! Det skal nevnes at jeg følte meg ikke akkurat i storslag resten av den kvelden.

For å få i gang forbrenninga tok vi en tur til akebakken ved VHSS, før kvelden endte med noen beskjedne halvlitere og TV-kos. Lørdag bød på middels utevær og vi fristet skjebnen med litt alpinsport og aking før vi videre utnyttet fasilitetene til min fantastiske arbeidsplass med en times tid i bassenget.

Vel hjemme var det tid for express-taco. Vi måtte jo selvsagt gjøre oss ferdig med matlagingen før Earth Hour startet. http://no.wikipedia.org/wiki/Earth_Hour

Etter denne mørklagte timen følte vi oss alle som bedre mennesker og skålte for vår egen awesomeness.

Palmesøndag slo påskeværet til for fulle mugger og det var duket for amerikanerens første skitur. Til å være nybegynner hadde han upåklagelig form og stil, og trass i noen knall og fall, holdt han ut mye lengre enn forventet. Østlendingen slet litt med sine smørefrie ski, men hadde god sportsånd og klaget ikke. Kanadieren trosset sin småsyke kropp og betente hals for Fridalens vakre natur, og alle sorger var glemt da vi slo oss ned, fikk i gang bålet og provianten kom ut av sekken. Alt i alt var det en av de bedre skiturene jeg har hatt de senere år, som best kan beskrives med bilder, og det frister til hyppig gjentakelse.

Tilbake på jobb mandag er det bare å smøre seg med tålmodighet. Værmeldingen lokker med stor sol alle rød dagene, og på hytta venter ren og skjer lykke. Ikke noe internett, middels mobildekning, solkrem, reinskinn, gamasjer, påskeegg som fylles med jevnemellomrom, utgamle Donald blader med mange Don Rosa utgaver, parafinlamper, monopol, påskequiz, radiolaburint og brunbeiset solvegg! GOD PÅSKE!!!

Nå har jeg blitt gammel nå

2010-01-13T08:42:00.011+01:00

Dagens teknologiske utvikling skremmer meg. Det MÅ jo være et alderdomstegn. Om en mnd blir jeg 26 år, og det er jo ingen alder, tenker jeg. Likevel oppdager jeg stadig vekk sikre tegn på at jo, også jeg blir eldre. For eksempel våkner jeg grytidlig, også når jeg har fri. Nylig var jeg på 12-dagers ferie i USA, hvorpå jeg våknet av meg selv i seks tida hver morgen. Man skulle kanskje tro at pga jet lag og sånt ville jeg ikke ha det problemet når jeg kom hjem, men heisan, jeg begynner på jobb halv åtte, og må derfor stå opp halv seks hver morgen. Etter hvert som kroppen blir vant til dette nytter det ikke å prøve å sove lenge i helgene. Det sikreste tegnet av alle er kanskje at jeg har begynt å LIKE å stå opp tidlig, for å "få med meg mårran". Trodde aldri jeg skulle miste evnen til å kunne sove til kl tre på ettermiddagen.

Men nå skulle dette handle om teknologi, og dagens teknologiske utvikling. Det skremmer meg altså at vi går i retning av å kommunisere og samhandle på svært usosiale og kyniske måter. Nå som vi har facebook, twitter, MSN, MMS, SMS og gratis ringeminutter koster det jo ingenting (verken penger eller kalorier) å holde kontakt med alle man kjenner fra en krok i stua. Det har jo selvfølgelig noe for seg. Det hadde jo vært utrolig slitsomt å skulle springe rundt for å vedlikeholde alle bekjentskaper man har, men jeg er altså veldig for å gå ut å møte andre mennesker. Grunnen til at dette bekymrer meg er fordi jeg er en av verstingene når det gjelder usosial og upersonlig interaksjon. Jeg er en mester på å ta mms-bilder og sende rundt i hytt og gevær for å vise folk hva jeg holder på med. På den måter slipper di å komme på besøk, og jeg har fremdeles vært underholdende og føler at jeg har hatt kontakt med omverdenen. Selv om jeg ikke har satt en fot utfor døra? Nei, nå må vi arrestere hverandre litt. Jeg husker når multimediamelding var svinaktig dyrt og noe ikke alle visste hva var. De som visste det brukte mms-funksjonen til å sende morsomme smilefjes eller grisete animasjoner rundt omkring, for det var ingen som hadde kamera på telefonene sine den gangen.

Jeg husker min første mobiltelefon. Det var en gul og blå Bosch (samme Bosch som lager vaskemaskiner og slikt) og kunne brukes som slagvåpen. Jeg fikk den til jul i 10. klasse, og er ganske sikker på at det ikke gikk an å sende MMS med den. Fargeskjerm var det heller ikke, det var jo ingen som hadde det. Det kuleste med hele telefonen var 3D klistermerket jeg kunne feste på skjermen, med en rose eller delfin, som gjorde det klin umulig å lese meldinger. De måtte man foressten lese en setning av gangen fordi skjermen var så liten. Det var ikke alltid jeg fikk plass til et helt ord en gang. Jeg husker også når det var om å gjøre å ha så liten mobiltelefon som mulig. Det virker helt latterlig nå.

Facebook er jo en arena for online interaksjon som di fleste av oss kjenner til. Leste her en dag at hele 2,2 millioner nordmenn har facebook. Det er halve norge det. Her kan man altså møte halvparten av alle sine landsmenn, uten å noen gang ta av seg pysjamasbuksa. Det høres jo meget behagelig ut, men jeg er redd for at vi graver oss ned i et svært ensomt høl av teknologiske duppeditter som skal hjelpe oss å kommunisere med folk utn å si ett ord. Hvor ofte skjer det f.eks. at du ler høyt for deg selv (uten å føle deg dum) når du leser noe gøy på nettet? For min del ler jeg i hvert fall MYE mer hvis jeg sitter sammen med masse folk og fjotter. Å det føles sunnere. Jeg føler meg ikke bra hvis jeg har brukt en hel lørdag inne, foran PC'en, enten jeg har blogget, chattet, twittet eller surfet etter morsomme kjæledyr på youtube. Selv om jeg hadde fått snakket med ALLE i min nærmeste omgangskrets, eller tatt opp kontakten med en glemt bestevenn så tror jeg at jeg hadde følt meg mye bedre om jeg hadde vært fysisk tilstede i disse menneskenes liv. Det må jo være en slags sjebnens ironi at jeg sitter på kontoret å blogger om dette, isteden for å ta det opp til debatt over en øl med gode venner. Med mitt nyutviklede søvnmønster burde jeg kanskje opprette tiltak for sosialisering tidlig på formiddagen. Vi kan jo f.eks. gå på cafe sammen med alle de andre pensjonistene:)

Hverdagsgenialitet

2009-11-19T09:16:00.005+01:00

Det er som regel i de sene nattetimer at jeg får de beste ideene. Av og til deler jeg dem med min trofaste partner in crime, fjellsamen Marte. I går kveld var vi i et spesielt genialt hjørne. Da vi begge for tiden er inne i en periode med ekstremt mye kjedsomhet og et ikke-eksisterende sosialt liv (som forresten overhode ikke er vår egen skyld, men har mer å gjøre med eksamenstid, jobb og kjærester på andre sida av jorda) har vi havnet i et mønster hvor mange av døgnets ledige timer går med til å sove. For at dette ikke skulle føles så trist begynte vi å snakke om fordelene med søvn (unngikk strategisk ulempene med for mye søvn), og dem var det jaggu nok av. Ikke bare får man mindre rynker, blir smartere, gladere og en lang rekke andre ting (ifølge siste nr av KK), men jeg og fjellsamen kan dokumentere at man blant annet sparer mye penger på ukonsumert mat. Dersom man for eksempel sover 16 av 24 timer i døgnet, noe som faktisk var tilfelle for min venn Marte her en dag, er det relativt lite tid og behov for mat, og om man gjør dette til sin daglige døgnrytme vil også behovet for dusjing og varmtvann reduseres kraftig. Det er jo grenser for hvor skitten man blir av å sove. Før man vet ordet av det er man sovende miljøaktivister som sparer millioner av kroner. Miljøaspektet er også mer utbredt enn som så, for den som sover synder ikke, kjører ikke bil, tar ikke fly og forårsaker generelt lite gassutslipp. Videre er vi begge tilhengere av radioprogrammet Radioresepsjonen (http://nrkp3.no/radioresepsjonen/), hvor vår favoritt Bjarte nylig uttalte at "hvis alle var hjemme å så på TV så ville det ikke vært noe krig". Det blir vel også relativt dårlig med krigføring hvis alle ligger hjemme og sover, kanskje med unntak av noen veldig sinte søvngjengere. På dette tidspunkt i vår oppdagelse innser vi at vi er på randen av en revolusjon, og tar oss i å undre over hvorfor ingen har tenkt på dette før. Det tryggeste vil nok være å underrette kongen om denne kommende revolusjonen, eller kanskje president Obama. Det vanker nok helt sikkert en fredspris i kjølvannet av en slik åpenbaring, så da kan det nok være greit å snakke med noen som har "been there, done that". Jeg mener, hvis Barrack får komme på Nobels merrittliste før han har tatt et eneste spadetak så kan vel vi også utmerke oss med det som helt åpenlyst er intet mindre enn et lite hverdagsmirakel. Jeg har alltid ment at jeg og Marte stiller i en helt egen klasse når det kommer til revolusjonerende resonnementer, men det var ikke før i går at jeg virkelig innså omfanget av hva vår hjernevirksomhet kan utrette. Vi vil gjerne oppfordre andre til å henge seg med på det som meget mulig er løsningen på problemet med global oppvarming. For øvrig har vi begge problemer med å forstå at vi ikke tidligere har fått anerkjennelse for vår genialitet. Folk burde kysse bakken hvor vi går. Det er foressten meget mulig at de gjør det, mens vi ligger hjemme og sover!
Det var jammen synd at vi måtte avslutte vår idemyldring, ironisk nok på grunn av behovet for mer søvn, for hvem vet hva slags uavdekkede sensasjoner som venter på oss.

"Over there"

2009-07-16T19:06:00.011+02:00

Jeg var godt å vel 22 år da jeg for første gang satte mine ben i et fly. Dette høres kanskje litt trist ut, men jeg klagde aldri. Barndommen min bestod i hovedsak av bilferier til koselige campingplasser/badeland/shoppingparadis (i kronoligisk rekkefølge) rundt omkring i Skandinavia, og en og annen gårdsferie hos slektninger på Toten. I 2006 reiste jeg til London; min første flytur. Siden skulle det gå nesten tre år før jeg så måtte trosse, ikke flyskrekk, men flyPLASS-skrekk, for å reise til min kjære fjellsame Marte i vakre Haugesund. For ja, det er flyplassene jeg vegrer meg for mer en noe annet, så når jeg da i senere tid finner megselv hodestups forelsket i en amerikaner som, naturlig nok, bor i USA, måtte denne fobien tas ved roten.

Å reise til USA er ganske dyrt. Med Matts hjelp fant jeg visstnok et par rimelige tur/retur biletter, mot at jeg holdt ut ruten Bodø-Oslo-Frankfurt-Chigago-Minneapolis.

Rask faktaoppdatering:
"Frankfurt internasjonale lufthavn er Europas mest trafikkerte lufthavn regnet i godsmengde, og Europas nest største lufthavn etter antall reisende og utgjør under navnet Frankfurt-Flughafen en egen bydel i Frankfurt." (http://www.wikipedia.no/)

Akkurat ja! Her skal jeg, på det som praktisk talt kan beregnes som min første, virkelige flytur, mellomlande på Europas nest største flyplass? Min flyplassaversjon bunner i en unik evne til ikke å forstå hvor jeg skal gå og hva jeg skal gjøre der. Det tok lang tid før jeg fortsto hele konseptet me å sjekke inn, få boardingpass, finne gate, lese departure-tavler, lytte til viktige beskjeder over sprakende høytalere. De mest grunnleggende ting ved å reise, som andre mennesker har fått inn med morsmelka, har gått meg hus forbi i mange år, og vi vet jo alle at det er vanskelig å lære en gammel hund nye triks.

Flere fun facts:

"Chicago O'Hare Airport er USAs nest travleste flyplass. Over 70 millioner passasjerer reiste igjennom O'Hare i 2000. Flyplassen ligger 32 kilometer fra Chicago sentrum, og har i dag fire terminaler og seks rullebaner." (http://www.wikipedia.no/)

På folkemunne er O'hare den mest kaotiske og uoversiktlige flyplassen du kan komme over, som også er kjent for å rote bort bagasje. I tillegg skulle jeg her gjennom tollen, og hadde bare to timer på meg før flyet til Minneapolis skulle gå. Matt mente jeg lett, på en veltraffikert dag, kunne komme til å trenge to timer for å komme meg gjennom tollen, finne ut hvilken terminal jeg skulle til, komme meg dit og finne gate'n. Han gjorde sitt beste for å forberede mitt uerfarne reisesinn på alt som kunne gå galt eller ta ekstra tid, og skrev en laaang huskeliste jeg måtte memorere før jeg dro. Jaggu bra jeg ikke hadde noe å uroe meg for!

Da avreisedagen (19. Juni) endelig kom var jeg naturlig nok nervøs, men mest henrykt over at jeg skulle få se yndlingsamerikaneren min igjen. Bodø-Oslo burde jo gå knirkefritt, men sagt i ettertid var det kun på Gardermoen jeg egentlig sto i fare for å ikke komme meg på flyet. Det tok nemlig ulykksalig lang tid før jeg fikk bagasjen min, og da den endelig var i min besittelse igjen var jeg flink å stilte meg i feil kø for innsjekking. Lang historie kort; jeg fikk med nød å neppe sjekket inn bagasjen, og kom meg helberget på flyet til Frankfurt.

Frankfurt var ikke det minste avskrekkende. Der gikk alt som smurt, og jeg hadde all tid i verden til å slappe av og studere hysteriske familier på ferie (les: "people watching" er en av mine yndlingsaktiviteter.) Siden Gardermoen hadde forsikret meg om at bagasjen ville bli sendt helt til Minneapolis, kun avbrutt av tollinspeksjon i Chicago, trengte jeg ikke å bekymre meg for den på dette tidspunktet. Vel ombord i det enorme flyet som skulle være mitt tak over hodet de neste 9,5 timene på vei "over dammen" følte jeg roen synke og gleden øke ved tanken på at jeg "snart" var på riktig kontinent i hvert fall. Ettersom timene gikk og vi fikk mat, drikke (både med og uten alkohol) og jeg kunne velge mellom et relativt godt utvalg filmer, tenkte jeg med megselv at "hvis dette er den kjipeste delen av ferien så lover det virkelig godt for de neste to ukene". Skulle kanskje banka i bordet der ja. For jo nærmere vi kom Chicago, jo mer turbulent ble turen, og vi oppdaget etter hvert som turbulensen avtok at vi slett ikke var på tur ned til O'hare, men hadde snudd og var på vei til Detroit!

"I en omstridt analyse fra 2007, ble Detroit rangert som USAs farligste by foran St. Louis, Missouri og Los Angeles, og byen har i følge tall fra 2003 over fem ganger så mye drap som det nasjonale gjennomsnittet i USA." (http://www.wikipedia.no/)

Ok, la oss bremse litt. O'hare var altså stengt på grunn av en voldsom storm, og vi måtte dra til Detroit å vente på "grønt lys". Stormen var ganske omfattende og vi hadde ikke rent lite turbulens på vei ned. Siden barndommen har jeg vært "ørlite" plaget med reisesyke, noe jeg trodde jeg hadde lagt bak meg, men med nyvunnet angst over å ikke nå flyet til Minneapolis i kombinasjon med å bli behandles som et malingsspann i en malingsblander, havnet plutselig fly-middagen min i en blå papirpose uten mye forvarsel. Jeg satt mellom en veldig hyggelig forretningsmann fra Chicago og et enda hyggeligere, eldre ektepar på vei hjem fra ferie i Tyskland, og disse var til stor hjelp og støtte i all min elendighet. Vel nede i Detroit, som foressten også var ganske herjet av stormen fra Chicago, fikk vi ikke forlate flyet på grunn av tollen. Mannskapet kunne ikke fortelle oss noe om når vi ville komme til Chicago og hvem av oss som også ville komme oss derfra, eventuelt hvilke flyavganger som allerede var kansellert. Og værst av alt, jeg fikk ikke tak i stakkars Matt, som alene og intetanende ventet på meg i Minneapolis.

Etter en time i Detroit åpnet endelig flyplassen i Chicago. Like før vi lettet fikk jeg også tak i Matt, som bare hadde fått bruddstykker av mine hysteriske SMS'er og hadde revet seg i håret i en times tid. Etter en runde med avklaring og noen frustrerte utrop ble vi enige om at om jeg først kom meg til Chicago så skulle han alltids få meg til Minnesota, men tragedien var jo at om kun få timer skulle vi fly fra Minneapolis til Denver og videre til Rapid City for å møte resten av familien på langweekend i South Dakota. Her hadde jeg planlagt flere kreative måter å gjøre et godt førsteinntrykk på, alt forgjeves. Halvveis mellom Detroit og Chicago kommer det imidlertid en flyvert ruslende, som svaret på kreftgåten....eller noe annet som ville vært helt utroligbra! Han kunne fortelle meg at alle fly i Chicago var naturlig nok utsatt med flere timer, og de aller fleste kansellert - men ikke mitt!

Lang og dramatisk ferd gjennom Chicago O'hare, kort oppsummert: jeg sprang gjennom tollen og smilte mitt mest glitrende og minst terroristaktige smil til tollerne, sneik i køen blant forbanna amerikanere for å få boardingpasset mitt, dro begge hender ut av ledd mens jeg drasset kofferten til innsjekking, hylte vilt og uhemmet til stakkarslige flyplassansatte for å få veibeskrivelser og tok TRE tog for å komme til rett terminal. Derfra var det bare spring spring spring til gate'n og til alt overmål mått jeg VENTE på å få gå ombord i flyet.

I Minneapolis ventet mannen i mitt liv, og det ble en lykkeligere gjenforening enn jeg kunne forestilt meg. På dette tidspunktet var jeg så fornøyd og lettet at jeg ikke en gang brydde meg om at Chicago hadde rotet bort kofferten min. Jeg var hos Matt, og vi kom til å nå flyet til Denver, tross i at jeg hadde reist i 30 timer og bare kom til å få 2 timer søvn før vi måtte dra. Derfra og ut var ferien akkurat så fantastisk som jeg hadde håpet, og jeg fikk bagasjen min levert på hotellet i Rapid City på følgende dag. Pappa har alltid sagt at jeg ble født med sure føtter, men jeg mistenker også en god porsjon gullhår....der du vet:)

Høydepunkter i ferien: møte Matt, Mount Rushmore, prisnivået på ALT

Sett for første gang: ALT (Mount Rushmore og the Badlands)

Beste måltid: Trudy Hastads polled pork sandwiches og hennes dessert "Trudy Treats"'

Merkeligste hendelse: å bli lagt an på av en svært vennlig

Ofte hørt: You're norwegian?? But you have no accent!

Ofte sett: road kill og pick ups

Aldri sett: fjell!

For å få start på ferieblogginga:)

2009-07-12T22:57:00.003+02:00

Fire ting jeg har gjort i dag:
- Sovet lenge (antageligvis for første gang siden begynnelsen av mai)
- Påbegynt det omfattende arbeidet med å gjøre mitt pikerom beboelig igjen. Det omfatter gjennomgang av oppsparte "skatter", utallige kattebilder, utgamle jenteblader, omorganisering av min gigantiske julepyntsamling, kasting av gamle notatbøker, eksamener og ting jeg trodde ville få større verdi dersom jeg lot dem støve ned i et skap.
- Hatt bildefremvisning i flere timer med mine foreldre. Den nylig gjennomførte ferien i USA bragte rundt 1500 bilder med seg over atlanteren.
- Spist hvalkjøtt!

Fire ting på min "to-do"-liste:
- Bli ferdig med overnevnte prosjekt pikerom
- Blogge mer
- Begynne å lete etter jobb til min vakre amerikaner som forhåpentligvis entrer landet igjen i januar
- Bestige Kvalhornet med fjellsamen Marte

Fire "guilty pleasures":
Latterlig dyre hårprodukter
Lukten av bensin og egentlig alle farlige kjemikalier
Sjokolade
Søvn

Fire tilfeldige og rare fakta om meg:
Jeg piller meg alt for mye i nesen, og prøver aldri å skjule det.
Jeg kjøper ofte ting jeg ikke trenger bare fordi det har pen farge
Jeg skjærer gjerne mugg av gammelt brød og spiser det likevel
jeg spiser fremdeles nugatti rett fra boksen

Denne utfordringen sender jeg videre til:
"Lillesøster" Bellah med http://bellahs0ta.blogspot.com/

Kø-kultur

2009-04-27T10:42:00.003+02:00

"Det er nå...*fem*...samtaler foran deg i køen" sier en dame i andre enden av røret, med bred Helgelandsdialekt. Det har hun sagt jevnlig i ca 20 minutter nå, som kontinuerlige avbrudd på Mozarts bakgrunnsmusikk. Jeg er overbevist om at hun er blond og blåøyd, ikke fordi hun irriterer meg eller virker uintelligent, mer fordi helsesekretæren på mitt lokale legekontor matcher denne beskrivelsen.

Jeg sitter altså på jobb og forsøker å nå et eller annet legekontor et sted i Norge, slik jeg ofte gjør når jeg skal innhente pasientopplysninger, purre på henvisninger eller har noe annet på hjertet. Mine henvendelser tar som regel i underkant av 2 minutter, men med ventetiden bruker jeg lett 75% av arbeidsdagen min i telefonrøret.
De aller fleste legekontor jeg har vært borti har telefonkø, noe som gir meg en gylden mulighet til å gjøre flere ting samtidig. Jeg kan for eksempel undersøke om det lar seg gjøre å utarbeide en hel blogg om irriterende ventetid mens jeg pådrar meg kink i nakken og muligens varig nakkeprolaps av å holde telefonrøret med skuldra. Videre har jeg rukket å lese gjennom overskriftene på alle mine fire faste nettaviser (les: www.saltenposten.no, www.an.no, www.dagbladet.no og selvfølgelig www.vg.no). Hadde jeg vært typen til deg kunne jeg antageligvis gikk meg selv både manikyr og pedikyr og gud vet hva, men jeg velger heller å nok en gang se etter "drømmejobben" på www.nav.no 's annonsesider.

"Du er nå først i køen, og vil bli besvart så snart en av oss er ledig. Takk for at du venter." Jo, vær så god....jeg visste ikke at man kunne bli så svett i øret...

En Mazda kankje vara evig veit du....

2009-04-27T07:42:00.003+02:00

Det er ingen tvil, Lennart er syk. Han er helt tappet for energi, kommer seg ikke i gang om morgenen, er svært inaktiv gjennom hele dagen og ønsker helst å være for seg selv. Han har vanskeligheter for å se at jeg bare ønsker å hjelpe, er gretten og lite samarbeidsvillig, og all verdens godsaker kan ikke lokke dette barnet, det være seg olje eller bensin. Jepp, Lennart er bilen min.

I januar 2006 rullet min første bil, Doris (Ford Orion ´86) sine siste kilometer. Etter et tårevått farvell med plysjseter og neonbelyst girkule, reddet Lennart (Mazda 626 ´88) meg fra tilværelsen som fotgjenger og siden har vi vært uadskillelige. Det siste året har visstnok vært en helsemessig påkjenning for gamle Lennart. 21 år gammel, og med over 300 000 tilbakelagte km er det kanskje ikke annet å vente. Min far, SuperSvein, er visstnok et automobilgeni uten like, og vips; nytt hjullager, batteri, ny radiator og startmotor og Lennart er god som ny. Valnesfjords svar på "Pimp my Ride", gutter og jenter, foregår nemlig i Svein Stensøs garasje.

Denne gangen vil ekspertene ha det til at det er dynamoen som har sviktet og det er allerede satt i gang et større prosjekt for å få Lennart på bedringens vei. Jeg funderer ofte på hvor lenge jeg kan forvente at min kjære kompanjong lever videre, med disse kontinuerlige ansiktsløftene, men velger å ikke bekymre meg for mye over det så lenge min far er villig til å utføre disse små forbedringene i Lennarts fysikk. Hjelpen er på vei, men foreløbig må jeg belage meg på å være fotgjenger noen dager til, noe som er særdeles upraktisk når man pendler 92 km til/fra jobb hver dag. Vel vel, kjærligheten blir større og edlere i motgang (Gabriel García Márquez), og som om ikke min kjærlighet for bilkjøring var omfattende nok tidligere vokser den stadig for hver regnfulle dag som fotgjenger.

Bodø Ink!

2009-04-26T16:46:00.015+02:00

Har du fulgt med i media i det siste, eventuelt sett noen timer på Discovery Channel kan du ikke ha unngått å få med deg tatoveringshysteriet som pågår hos min generasjon. Miami Ink og LA Ink er reality programmer som følger glamorøse tatovører og deres "dramatiske" hverdag i yrket. Jeg ble tidlig facinert av denne kunstformen, noe jeg i dag er et vandrende bevis på som stolt innehaver av fem tatoveringer.

For de uvitende, les og lær av wikipedia: "Tatovering er en permanent tegning som lages ved å legge pigment inn under huden. De har vært en del av den eurasiske kultur siden yngre steinalder. Tatoveringer var i Norge og andre deler av den vestlige verden lenge nesten utelukkende forbeholdt sjøfolk og fungerte derfor som et synlig tegn for en yrkesgruppe. Tatoveringer ble ellers ansett som noe privat og intimt og nærmest betraktet som uanstendig. Fra 1980-tallet ble tatoveringer vanlig blant unge voksne, først særlig i punkemiljøer og andre ungdomsgrupper som stod i opposisjon til det etablerte voksensamfunnet, men det ble snart en del av den alminnelige moten i vesten." (http://no.wikipedia.org/wiki/Tatovering)

Kort tid etter min 17. bursdag brøt endelig mor sammen, etter årevis med kontinuerlig mas, og fulgte meg til Bodøs, da eneste, tatoveringsstudio Magic Needle. Jeg var henrykt! Dette var bursdagsgaven til meg selv, og motivet, som best kan beskrives som en glorifisert krusedull, hadde jeg plukket ut for lenge siden. Jeg kom over det i en klesbutikk, der det prydet en prislapp av alle ting, og jeg visste umiddelbart at dette skulle bli min første tatovering. Det er jo vel å bra at man er 100% sikker i sin sak når man velger ut noe man skal feste til kroppen for all framtid, men få 17 åringer tenker vel over at ens oppfatning av hva som er pent og smakfult forandrer seg opptil flere ganger i løpet av livet. Nok om det, drømmen ble virkelighet og mor var tilstede for å bivåne begivenheten.

Min far er en jordnær mann som har stor respekt for alt som er ekte og naturlig. Allerede da jeg som 6 åring, med dådyrøyne, ba pent om hull i ørene rynket han på nesen. "Dersom det ikke er medfødt er det ikke nødvendig!" lød dommen, mens mor etterhvert myknet og så nødvendigheten for litt jåleri i hverdagen. Med det sagt sier det seg kanskje selv at pappa ikke var videre imponert over mine planer om å permanent merke kroppen min med blekk. Jeg har all verdens respekt for min far, men det betyr ikke at jeg alltid mener han har rett i sine meninger, og hvilket tenåringsbarn ville jeg vært dersom jeg ikke hadde en rebelsk side?

I flere år levde jeg i harmoni med min ene, helt kurante tatovering. Noen sier man blir hekta etter tre, mens andre mener det er den første som er avgjørende for om du vil ta flere eller ikke. Etter 2,5 år "impulstatoverte" jeg underarmen min under sterk påvirkning av frustrasjon og tenåringsdrama. Den umiddelbare virkningen var upåklagelig; det er som å få et nytt leketøy, du blir distrahert og får oppmerksomhet. Motivet var tragisk nok valgt ut fra en katalog hos Hole in 1 i Bodø, en helt enkel tribal, og er nokså elendig utført. Det aner meg at tatovøren oppfattet min totale likegyldighet til hva resultatet ble, og benyttet seg av muligheten til å innkassere mye lønn for lite strev.

Ca. ett år etter overnevnte sleivspark kom nr tre, antageligvis som et resultat av kjedsomhet. Mange rasjonaliserer shopping med behovet for "noe nytt" og for meg har kløen etter nytt "ink" kommet med relativt jevne mellomrom de siste 8 årene. Som tidenes klisjé markerer mitt tredje kunstverk "en ny epoke i livet". Jeg hadde såvidt fylt 20 år og antydningen til selvinnsikt gjorde seg gjeldende da jeg anskaffet meg en meget dekorativ og tidløs tribal sommerfugl. Til og med vaskedamene på jobb kunne si seg enig i at dette var ikke bare et hvilket som helst rop om oppmerksomhet fra "ungdommen nå til dags", men "et vakkert uttrykk for kunst i det 21. århundre" (jeg lover, dette er et direkte sitat). "Tøft", tenkte jeg, og slo meg til ro med dette for en stund, både for å gi mor hjertesøvnen tilbake og fordi jeg ikke var helt uberørt av morfars reaksjon på mine malerier. "Er du riv ruskende gal?? Du ser jo ut som en gammel sjøhulk!" sa han, da han for første gang oppdaget mitt uttrykk for nyvunnet selvstendighet.

I 2007, godt og vel 3 år etter siste utskjeielse, kom den fjerde i rekken. Den skulle vise seg å bli en høydare. Selv om jeg ikke var helt komfortabel med å fortelle mor at jeg nok en gang hadde latt en vilt fremmed bruke kroppen min som lerret var det med stolthet jeg viste fram nok en tribal sommerfugl, vel utført av Franks tattoo i Mo i Rana på imponerende kort tid (les: én time).

Knapt 10 mnd senere kom neste skudd på stammen i form av en julegave fra min daværende bedre halvdel. Gaven ble meget godt mottatt, og representerer den eneste av mine fem kunstverk som faktisk har en bakenforliggende mening eller, bedre sagt, affeksjonsverdi. Jevnt over er det aldri behagelig å bli tatovert, men å bli tatovert på vristen er faktisk ganske nært innpå uutholdelig. Men det var verdt det. Det er det som regel, og selv om lykken mellom to mennesker tar slutt sier jeg meg fornøyd med å sitte igjen med et meget kledelig "arr" fremfor sjelelige sår.

Både familie og venner spør meg stadig vekk om "det ikke er nok snart". Og jo, jeg synes det er nok med fem. Jeg har en tatovering på hver ekstremitet samt ryggen, og ønsker ikke å ende opp med mer tatovering enn naken hud. Jeg liker at hver tatovering skiller seg ut og ikke går over i en annen, og ønsker å la dem friske opp hver sine respektive kroppsdeler. MEN jeg ser stadig rom for forbedring. Derfor har jeg nylig gitt mine to første kreasjoner en "extreme makeover", og er særdeles fornøyd med det. Gleder meg til å vise dem til mor.....

I nøden spiser Caroline fluer

2009-04-07T22:53:00.010+02:00

De siste månedene av mitt liv har vært usedvanlig behagelige. De har bydd på dag etter dag av gode opplevelser i godt selskap og mye latter, sang og andre velklingende adjektiver. Men hvor lenge er man vel noen gang i paradis? Etter hvert som ukene går begynner man som smått å mistenke ugler i mosen. Man kan nærmest lukte fanden på flatmark, og høre hvordan han funderer på hva slags "reality check" som passer best for enhver stakkar som våger å nyte livet i fulle åndedrag. For mitt vedkommende kom katastrofen i form av en vannlekkasje.

Jeg har leid en lekker kjellerleilighet i Bodø i snart to år, og trives meget godt med det. Prisen er mer enn overkommelig, husvertene er et særdeles elskverdig pensjonistpar som er MYE på hytta og gjerne reiser på 6 ukers sydenopphold, for så å gi meg avslag i husleia fordi jeg må måke noen centimeter snø og hanskes med motvillige søppeldunker mens de er bortreist. Videre er leiligheta fullt møblert, med tilstrekkelig lagringsplass, behagelig temperert soverom og tilfredsstillende skapplass på badet (noe som i mitt tilfelle ikke sier lite). Litt for godt til å være sant, tenkte jeg mange ganger, inntil jeg da altså nylig reiste på langweekend til Haugesund for så å få telefon hjemmefra om at katastrofen var et faktum.

Hele hendelsen går egentlig år tilbake i tid, da det ble funnet en vannlekkasje på varmtvannstanken på kjøkkenet som ikke ble tatt på alvor. Husvertene "teipet og limte" sammen en midlertidig løsning og lovte sikkert seg selv at de skulle holde et øye med denne tikkende bomben. Etter hvert følte de vel at det hele var holdt i sjakk, og at vedlikehold trygt lot seg glemme. Lang historie kort: drypp, drypp, drypp i et par år inntil parketten ikke lenger kunne skjule bassenget under gulvet mitt, og vannet piplet opp og meldte fra om sin tilstedeværelse. I all sin grusomhet måtte gulv og delvis vegger rives og jeg satt hjemløs igjen med alt skrotet mitt i svarte søppelsekker.

Takstmannen kom, så og noterte og "Ground Zero" som jeg velger å kalle det, ble erklært ubeboelig over en hver tvil. Og ikke nok med det. Lekkasjen var så omfattende at jeg alle rom måtte evakueres. Uten lagringsplass var jeg pent nødt til å pakke ned årevis med opplagret pikkpakk fra Ikea, og se slaget som tapt. Dommen sa at det ville ta minst 2-3 mnd før jeg igjen kunne gå naken rundt i egen stue, og jeg skimtet en rotløs, hobo-tilværelse ta form i nær fremtid.

Men som vanlig tok jeg sorgen på forskudd, og bekymret meg unødig for det som skulle vise seg å være et meget lett løselig problem. Det manglet nemlig ikke på tilbud om bopel. Jeg har mange oppofrende venner, og selvfølgelig en familie som aldri ville latt meg verken fryse eller sulte. Den ene sofaen etter den andre ble stilt til min rådighet, og et øyeblikk kunne det virke fristende å ha et nytt hjem hver dag, som et slags "human interaction"-prosjekt. Men jeg liker ikke å leve på andres nåde og etter en rask ringerunde viste det seg at Høgskolen i Bodø kunne tilby meg en studenthybel relativt omgående. Meget kurant, selv om jeg mtte innstille meg på en tredjedel av kvadratmetrene jeg er vant til og å dele bad og kjøkken med en vilt fremmed.

Denne løsningen skulle imidlertid vise seg å være mer en god nok; Med særdeles god flyttehjelp, blomstrende sosialt liv (les: internasjonale studenter som sørger for at kjøleskapet mitt blir kontinuerlig fylt og tømt) og en romkamerat som nesten aldri er hjemme har det kun bydd på positive overraskelser å være kasteball mellom boliger en stakken stund. Jeg har lært at jeg kan klare meg med langt mindre ting og plass enn tidligere ant. Det viser seg også at jeg klarer fint å dele bad og kjøkken med andre hybelboere, og studenthybeltilværelsen er langt mindre ensom og stakkarslig enn mange rykter vil ha det til. Jeg vil i grunn gå så langt som å si at i all min nød var dette en meget velsmakende flue.

In love with a fairytale

2009-03-07T18:08:00.000+01:00

Det er ikke lenger tvil; MGP maníen har slått rot i min omgangskrets, og den har kommet for å bli. For knapt én uke siden ante jeg ikke hvem denne Aleksander Rybak var, men etter en svært impulsiv og usannsynlig festlig kveld på karaokebar sist søndag satt Norges nye gullgutt og hans eventyrsang som klistret på både netthinne og lillehjerne.

Min gode venn, og vårt alles yndlingslommerusk Ida Grytvik har senere hjernevasket meg såpass med sin EurovisionSongContest-propaganda at jeg nå med stor iver ser fram til 16. Mai, og finalen i Moskva. Det er duket for standsmessig feiring av begivenheten, med solidarisk utdeling av hvilket land hver enkelt skal heie på, "sånn at det ikke blir urettferdig" sier Ida. "Flaggan lages i O-Fag stil, og vi har kjøpt inn rikelig med bedøvelseskrem (!!) tel bruk mens vi kjeda oss gjennom framføringa fra di der smålandan som aldri vinn uansett". Jaja Ida, fest med deg er i hvert fall aldri kjedelig, og mens vi smører oss med tålmodighet (IKKE bedøvelseskrem) og har Rybak på repeat i bilen/ipod/pc, stiger forventningene i takt med toneleiet og som Ida sier "alle hjerter gleder seg". 16. Mai vil gå av stabelen på en litt annerledes måte enn for den norske russen, men vi skal uten tvil ha det minst like gøy. Dersom gullgutten gjør det så bra som vi tror og håper vil det bli ekstra høy flaggføring og hurrarop i årets "søttnemaitog" og vi vil med stolthet trø på oss bunaden og hekte fast bunadssølvet og stå opp tidlig på selve nasjonaldagen, tross i bakrus og tømmermenn. Vi skal sette en ny standard for patriotisme blant unge voksne i norge, og nekter å gi oss før kongen har talt! Ja, vi elsker Aleksander Rybak!

Jeg skriver, jeg skrev, jeg har skrevet

2009-02-25T21:23:00.001+01:00

Det er merkelig hvordan enkelte mennesker blir født med en lidenskap for å skrive. Hva er det som gjør at vi LIKER å sette ord på trykk? Jeg faller i hvert fall under kategorien av folk som mener at blanke ark skal fylles. Når kjøleskapet fylles opp med post-it-lapper, når veska er full av unødvendige lister og hendene mine har blitt brukt som notatblokk nok en gang, da vet jeg at det er for lenge siden jeg har fått utløp for min skrivekløe.

Så lenge jeg kan huske har jeg skrevet. Som liten samlet jeg på dagbøker, minnebøker, og glitrende notatblokker, og skrev dem ut på rekordtid. Fra jeg ble skrivekyndig og til puberteten inntraff gikk det sjelden en dag uten at jeg skrev et kapittel om den innholdsrike hverdagen øverst i Valnesfjord. Disse dagsrapportene (som forresten ofte ble "timesrapporter") begynte ofte med "I dag har jeg vært på butikken med mamma" for så å utvikle seg til en nitidig detaljert liste over hva jeg hadde kjøpt og gjerne hvor mange veistikker jeg talte på vei hjem. Jeg var også en kløpper på dikt og rim. NB! Det finnes ganske mange ord som rimer på "jeg", "meg" og "deg", og når man ikke har noen motforestillinger mot å bruke disse om igjen og om igjen er det relativt lett for en 5 åring å bli poet. Men min pasjon for skrivekunsten var da absolutt ikke uten resultater, eller på noen måte uheldig. Det viste seg tidlig i karakterboka at jeg hadde både fantasi, ordforråd og innsatsvilje og i en alder av ca 14 år skrev jeg min første novelle-og-diktsamling. Disse ligger pent på mors roteloft, og tas fram ved festlige anledninger, hvorpå jeg ler godt av mine høyre forhåpninger om å få herligheten publisert.

Som barn var jeg en ivrig brevskriver, og gjennom tenårene, etter anskaffelsen av internett var det e-post som overtok. Disse utformet jeg som uendelige beretninger om hverdagsfrustrasjoner, og gikk ut til alle som ville høre, selv om jeg traff alle mottakerne hver dag på skolen. Jeg er også sykelig opptatt av korrekt grammatikk, men visstnok bare så langt min egen kunnskap rekker. Jeg merker at det er lenge siden jeg har hadde Norsk på skolen, og det er i grunn merkelig at jeg er slik en flisespikker på et område hvor jeg stadig vekk kommer til kort. Kloke hoder har villig pekt ut for meg at jeg er langt fra gramatisk feilfri, og at jeg kanskje burde satt min egen rettskrivning under lupen.

Det skal i denne sammenheng nevnet at jeg har et nærmest seksuelt forhold til fremmedord og synonymer. Da ingen tok på alvor mitt julegaveønske om fremmedordbok/synonymordbok gikk jeg hen å skaffet disse til veie selv. Den kombinerte studentutgaven til den nette sum av rundt 400 kr, ligger nå pent i nattbordskuffen med ca 850 sider av det som for meg er for pornografi ("pornografi se usedelighet") å rekne.

De siste år er det blogging som har reddet meg fra skrivedeprivasjon. Selv om jeg fortsatt elsker lukten av nyinnkjøpt, uskrevet notatbok (les: det skal sies at jeg også elsker lukten av bensin/eksos og klor) er det nå på internett jeg gir utløp for min skrivemani. For hva er vel gleden ved å ha et talent dersom man ikke har et publikum; en tilhengerskare. Uten å skryte for mye vil jeg takke de av mine trofaste fans som med jevne mellomrom besøkte mitt MSN Space for å lese mine meningsløse skriblerier, for så å rose meg stort for min underholdningsverdi. Uten dere ville neppe denne lidenskapen vokst, og ei heller denne bloggen blitt utformet. Som "blogspot-jomfru" er det altså med en takk til alle dere at jeg ønsker alle velkommen til å følge meg her i tiden fremover, så skal jeg gjøre mitt for å gi deg noe å trekke på smilebåndet av når du har fem minutter å avse på jobben/skolen eller når som helst ellers. Av nostalgiske grunner legger jeg nå igjen adressa til min forrige blogg, som jeg vil holde liv i, og som kan nytes i fylle åndedrag i enda noen år: http://carosten.spaces.live.com/

Til sist vil jeg sende en hilsen til verdens beste journalisttante, Hanne Løkås Veigård, som har vært en inspirasjon på så mange måter, og som var en direkte årsak til at jeg i dag opprettet min første "ordentlige" blogg.

Hei så lenge!:)